Evig eies kun en backup
ANDREAS WIESE
De fleste biografier av våre store menn og kvinner er basert på det faktum at de skrev brev. Brevkulturen, og folks tendens til å ta vare på brevene de fikk, ga våre biografer det råmaterialet de trengte for å skrive sine verk. Slik var det i det minste helt til slangen kom inn i paradiset - i form av en telefonledning.
Telefonen skapte vår litterære private debatt om. Den skiftet fra en skriftlig til en muntlig kultur, og tok med det bort kildematerialet for framtidas historikere.
· · Dersom noen for eksempel skulle ønske å skrive historien om Profil-generasjonens konvertering til revolusjonær skriving og tilbake igjen til det samfunnsbevarende, dannede selskap, finnes det lite samtidige kilder i form av brev. Overvåkingspolitiet sitter riktignok sikkert med noen lydbånd som kan ha stor litteraturhistorisk verdi, men har neppe den rette kompetansen til å vurdere materialet.
· · Betyr så dette at vi for alltid har mistet muligheten til kildeskrifter? For mellomgenerasjonen, de som levde i tida etter posthornkulturen og før datarevolusjonen, gjør det nok dessverre det, men for den nye generasjonen finnes det et sted det legges igjen spor: på Internett.
Vi er igjen tilbake til en skriftlig kultur, og det er mange forfattere som nå har gått over til den underlige mellomformen mellom muntlig og skriftlig kultur e-mail har utviklet seg til - med sine raske skift mellom det kjappe, hverdagslige og trivielle - og de store utlegninger, teorier og vyer. Internett er blitt den skrivende klasses kaffeslabberas, kafébesøk, vorspiel og nachspiel alt i en salig blanding.
· · Spørsmålet er om noen vet å ta vare på disse utvekslingene og utlegningene. Vil i en fjern framtid noen donere en diskett med sine komplette internettutvekslinger med Jan Kjærstad eller Torgrim Eggen - til bruk for litteraturforskning eller biografiskriving? Eller slettes e-posten slik vi sletter på våre telefonsvarere, uten tanke på at vi kanskje sletter verdifulle kildeskrifter for framtidas historieskrivere? Har vi et moralsk ansvar for å lagre slikt, fordi det muligens kan bli verdifullt en gang, eller har vi et moralsk ansvar for å slette det, fordi det er å anse som privat? For knappe to generasjoner siden var man ikke i tvil. Man lagret.
· · Men tør vi la noen lagre vår egen e-post? Kanskje ville et depot med tidsklausul være den beste løsningen. For midt i e-postenens jevne strøm av vrøvl og trivialiteter vil framtida kunne finne sitt historiske gull. Hvis vi da ikke formaterer harddisken først.

© Dagbladet