Trofaste slitere i Arbeiderpartiet er frustrert over at en partiløs kritiker kan gå til topps som statsråd. Og de synes partiets indre liv er dødt.

Frustrert parti

Det er frustrasjon på grasrota i Arbeiderpartiet. Frustrasjonen kommer i kjølvannet av alt oppstyret omkring den nye Jagland-regjeringen. Utnevnelsen av den partiløse og frittalende Anne Holt til justisminister skal være noe av det verste som har skjedd.

Av PER VASSBOTN
Det er fylkesleder i Rogaland, landsstyremedlem, stortingsrepresentant og noen ganger settepresident i Stortinget, Oddbjørg Ausdal Starrfelt, som tar bladet fra munnen i et intervju med Arbeiderbladet. Selv om du kanskje ikke har hørt om henne før, er dette en person som ikke mangler høye partiverv. Men hun har ikke synderlig innflytelse når regjeringer utpekes.
· · Hennes spørsmål i Arbeiderbladet er stilt slik at svaret gir seg selv: Ville Anne Holt blitt justisminister hvis hun med sine opposisjonelle synspunkter hadde vært partimedlem og hadde konkurrert med andre partimedlemmer om vervet? Nei, selvfølgelig ikke. Holts krasse offentlige kritikk av Arbeiderpartiets innvandringspolitikk hadde automatisk stengt henne ute fra de høyeste tillitsverv hvis hun hadde vært partimedlem. Dessuten kan man umulig tenke seg at den livlige TV-journalist, advokat og krimforfatter ville finne på å innlede en langsom politisk karriere med sikte på å bli statsråd som kasserer i Grünerløkka Arbeiderpartilag. Det er kanskje noe av problemet.
· · Arbeiderbladet har snakket med flere frustrerte landsstyremedlemmer som dessuten er fylkesledere. De tegner et bilde av et indre liv i partiet som med et kort ord bare kan beskrives som dødt. Partiets høyeste organer fungerer mer som sandpåstrøingsorganer enn politiske verksteder. Debattene blir sjelden livlige eller interessante. Møtene holdes mest for at ledelsen skal få anledning til å informere om sine forslag og beslutninger. Likevel, landsstyre- og sentralstyremedlemmene har mest seg selv å takke for mangelen på liv og røre, for partiorganene blir ikke bedre debattorganer enn deltakerne gjør dem til, som en av dem ganske riktig sier.
· · Det hører med i bildet at stadig flere av medlemmene i landsstyret og sentralstyret selv er del av den partiledelse de er satt til å påvirke. I Jagland-regjeringen sitter det usedvanlig mange statsråder i sentralstyret og enda flere statssekretærer og politiske rådgivere i landsstyret. Det faller ikke naturlig for dem å føre fri og åpen grasrot-tale mot sjefer og velyndere. Det skal dessuten uvanlig stort mot og mye faglig innsikt til om man skal våge å tale ledelsen midt imot. Så viser da også historien at opposisjonelle har det aldri vært noe stort rom for i partiets landsstyre og sentralstyre, om man da bortser fra AUFs obligatoriske avvik. Det hviler en tung fortid av enhetsbestrebelse og frykt for splittelse over hele partiet. Det gjelder for all del å være enige.
· · Partiløse statsråder og statssekretærer er sjelden vare i Arbeiderpartiet. Er de uten partibok ved utnevnelsen, er den som regel på plass ved tiltredelsen eller kort tid etterpå. Av egen erfaring vet denne kommentator hvor viktig dette er, særlig for menighetens eldste, de virkelig faste i troen. Med partibok trer man inn i et fellesskap som kanskje frelser, men som neppe frigjør verken tanke eller tale. Det ferskeste eksempel er Nils Arne Eggen: Han må gjerne mene at streikeretten er en levning, men når han nå har meldt seg inn partiet, når han neppe fram med et syn som i den grad går på tvers av det politisk korrekte.
· · Thorbjørn Jagland er selv født inn i partiet og omgir seg mest med andre innfødte, men han har sett skriften på veggen. Han har understreket at det må skje en fornyelse om ikke vårt styresett skal forvitre i den nye tidsalder. Det er gjennom samråderetten han mener redningen skal komme, en rett som skal gjelde uavhengig av partibok. Det gjenstår å se om denne medisinen blir en oppkvikker for vårt demokrati. Den kan like godt komme til å sløve all kritisk sans og fri debatt, særlig hvis rådene ikke følges.

© Dagbladet