NHOs frykt for Jagland har selvsagt vært ubegrunnet. Men dagens utslag av oljeøkonomien kan koste næringslivet dyrt i framtida.

Krav om solidaritet

I går gikk Børsen nesten i 1000 mens statsminister Jagland sto på NHOs årskonferanse og ba arbeidsgiverne følge solidaritetslinja også i åra som kommer. For både LO-sjefen og regjeringen har gjort det til sin kampsak, sa Jagland, og da skulle det bare mangle at ikke NHO applauderte. Det var nok stor stemning på middagen etterpå.

Av ARNE FINBORUD
For selvsagt er det arbeidsgiverne som er mest interessert i å følge oppskriften for lønnsoppgjørene fra 1988 med moderate tillegg som hovedfaktor. Solidariteten er det som kjent blitt så som så med etter hvert, men det er jo et ord som gjør seg godt i taler og markedsføring.
· · Det har vært en viss skepsis mot den nye statsministeren fra NHOs side. Med tanke på den heltestatus Gro hadde blant næringslivets folk, er kanskje ikke det så rart når statsministeren kommer fra Arbeiderpartiet. Jagland er langt nærere knyttet til Yngve Hågensen og LO enn sin forgjenger. Men det kan også virke mer disiplinerende på Hågensen, og gi LO mindre armslag både i forhold til regjering og NHO. I så måte har NHO ingen ting å frykte av kameratskapet mellom Hågensen og Jagland.
· · Når statsministeren i sin tale i går også åpnet for en oppmyking av arbeidsmiljøloven, slik at vi skal få mer fleksible arbeidstidsavtaler, skulle jeg tro hans møte med NHO nærmet seg harmonimodellen. Helt siden Stortinget vedtok arbeidsmiljøloven med Thorbjørn Berntsens sterke stempel, har arbeidsgiverne klaget og LO stått vaktbikkje. Nå tar Jagland initiativet til endringer, og da vil LO bli med.
· · Det er signaler fra andre kanter som kan forstyrre idyllen ved NHOs festbord for tida. Det er slett ikke sikkert at den såkalte moderasjonslinja blir ført videre selv med LOs og regjeringens hjelp. Trusselen kommer først og fremst fra kretser som står NHO nær, og som tror kravet til solidaritet skal gjelde alle andre enn dem selv. Vi så sist vår hvordan dette kan slå ut. Når nå både staten, bedriftene og deres eiere svømmer i penger, hvordan skal da vanlige lønnsmottakere holdes i sjakk? Hvor lenge holder demningen selv om både Glad, Hågensen og Jagland vil hindre at den brister?
· · Bak dagens idyll lurer mange av oljeøkonomiens farer. Antakelig er det bare et tidsspørsmål før krona må få styrke seg, selv om regjeringen vil gjøre sitt ytterste for å utsette det til etter valget i høst. Da får vi en viss renteøkning, og næringslivet får det tøffere i konkurransen med utlandet. Dette er en pris vi må betale som oljenasjon. Verken regjeringen eller næringslivet kan få både i pose og sekk som nå. For det finnes ikke lenger noen økonom, hvis han da ikke er finansminister, som vil benekte at presset mot krona skyldes oljeinntektene våre.
· · Virkningen av oljeøkonomien og vår avhengighet av oljeprisene blir den største utfordringen både for myndigheter og næringsliv framover. Oljepengene styrer norsk økonomi i enda større grad enn milliardene på statsbudsjettet forteller. Bare Statoils utenlandsinvesteringer gjør oss mye mer avhengig av framtidas oljepriser enn høstens krangel om statsbudsjettet. Det er investeringer velsignet av oljeminister Stoltenberg og til applaus fra næringslivet.
· · Malurten i dessertbegeret på NHO-middagen i går kunne være Jaglands planer om livslang læring for alle arbeidstakere. Den reformen kan bli mye dyrere for arbeidsgiverne enn et middels lønnsoppgjør. På sitt besøk på LO-skolen i forgårs foreslo Jagland at dette burde bli et krav ved årets oppgjør. Det er et høyst uvanlig utspill fra en statsminister, men LO vil sikkert følge hans råd. Kanskje blir det regjeringen og statskassa som må punge ut med mest for at hans kongstanke skal bli realisert?

© Dagbladet