Riksteatrets nye kurs
Av HANS ROSSINÉ
Debatten om Riksteatrets framtid melder seg nå for full styrke. Det er en debatt som bør hilses velkommen av alle, ikke bare av dem som mener at Riksteatret snarest mulig bør bli en formidlingssentral for andre teatres suksessoppsetninger.
Det kan neppe herske tvil om at Riksteatret i sin nåværende form har utspilt sin rolle. Den erkjennelsen kommer stadig flere fram til, ikke minst bør man ta disse signalene alvorlig når de kommer fra Riksteatrets kontakter og lokale arrangører ute i distriktene.
· · At Kulturdepartementet også har trukket den konklusjonen, ser man av ansettelsen av Bente Erichsen som ny riksteatersjef. Hadde departementet gått inn for Svein Sturla Hungnes, ville det vært et hint om en slags kunstnerisk svanesang før den endelige omstøpningen. Når man har valgt Bente Erichsen, har man først og fremst valgt en kulturadministrator og organisator som skal bygge ned det faste ensembles produksjoner, og samtidig bygge opp formidlingsfunksjonen og ungdomssatsningen. Bente Erichsen har riktignok en karriere som en habil filmregissør og filmprodusent bak seg, men teaterregijobbene har vært færre. Hennes iscenesettelse av Thomas Bernhards «Ritter, Dene, Voss» på Rogaland Teater for noen år siden, endte for eksempel til slutt med at skuespillerne selv måtte overta regijobben. Hun er derfor neppe tilkalt som teaterkunstnerisk innovatør.
· · Men det viktige nå er at man staker ut Riksteatrets nye kurs med støtte i Teater-Norge, i Riksteatret selv og med oppbakking fra publikum og arrangører. Det er avgjørende at de grunnleggende spørsmålene stilles med utgangspunkt i at vi i dag har en helt annen teater- og publikumssituasjon enn da Riksteatret ble opprettet etter krigen. Og skal Riksteatret bli en formidlingssentral for andre teatre, må selvsagt de ulike modellene drøftes på et praktisk plan med de teatrene det gjelder.
· · En idé kunne selvsagt være en bredt anlagt teaterkonferanse om Riksteatrets videre vei. Det er i hvert fall viktig at Teater-Norge ikke lar Riksteatrets skjebne bli en sak mellom Kulturdepartementet, politikere og Riksteatret selv. Et forsøk på å bygge ned Riksteatret kan naturligvis ses som et forsøk på å knipe inn på teaterlivet her i landet. Men det behøver ikke å bety det. Det kan like gjerne innebære at man finner bedre måter å opprettholde et kvalitativt teatertilbud i distriktene på. Det vesentlige er at teaterfolk selv deltar i denne diskusjonen om teaterlandskapets framtidige topografi.

© Dagbladet