Jens Chr. Hauge vil ikke delta i politisk teater, men bør embetsmenn i departementene gjøre det?

Politisk teater?
Kjell Magne Bondevik er kommet i tvil om det er riktig å tvinge embetsmenn til kontrollkomiteen for å forklare seg i åpen høring. Aner han at komiteens politiske iver kan legge ut eksplosive miner for et framtidig ministerium under hans ledelse? Har han omsider forstått at det ut fra kortsiktige politiske hensiktsmessigheter kan oppstå langsiktige konstitusjonelle konsekvenser?

Av GUDLEIV FORR
Det er en klassisk konflikt i norsk politikk som nå utspiller seg mellom regjeringen og Stortinget. Og som alltid i slike konflikter vil også sakens forløp og endelige utfall få følger for vår statsskikk.
· · Derfor mobiliseres politisk, konstitusjonell og historisk ekspertise. En av dem som advarer mot det grep opposisjonen har tatt i kontrollkomiteen for å tvinge to embetsmenn fra Justisdepartementet til å svare i de åpne høringene om Furre-saken, er professor Francis Sejersted. Men her ligger unektelig et politiske paradoks: Høyres historiker og ideolog er på linje med arbeiderpartiregjeringen mot Høyre i et konstitusjonelt spørsmål. Og ikke bare det: Det er han som åpenbart representerer det klassisk konservative standpunkt, mens Høyre er ute på farlige veier som neppe noen i partiet ser hvor ender.
· · Dette er naturligvis ingen uvanlig situasjon i det parlamentariske liv. I Stortinget varer den konstitusjonelle hukommelsen i høyden en uke. Og de som driver fram denne konflikten nå er, med unntak for Carl I. Hagen, ikke kjent for sin konstitusjonelle og statsrettslige interesse. For å si det enkelt: Petter Thomassen, kontroll- og konstitusjonskomiteens formann er ingen John Lyng som alltid så de taktisk-politiske framstøt i lys av sin langsiktige politiske strategi. Men Carl I. Hagen, som nå leser Grunnloven grundigere enn han leser Adam Smith, er heller ikke noen Johan Sverdrup. Han prøver å vekke sovende paragrafer, men forstår ikke at det i vårt system etableres konstitusjonelle endringer gjennom sedvanerett. Da er det ikke bare å gripe tilbake til grunnlovsparagrafer som ikke har vært brukt på et par generasjoner.
· · Det er derfor klart at det kontrollkomiteen nå foretar seg, skaper presedens. Dersom Stortinget tar seg til rette overfor embetsverket og tvinger departementsråden og ekspedisjonssjefen fra Justisdepartementet til de åpne høringene mot statsrådens vilje, så er det etablert praksis at også embetsmenn kan innkalles på samme måte seinere. Da er det ikke lang vei til at de må svare for det skjønn de har anvendt og de råd de har gitt den politisk ansvarlige statsråden. Men hva slags ansvar kan Stortinget kreve at statsråden tar hvis det viser seg at det er embetsverket som har tilrådd det skjønn Stortinget er uenig i, kanskje til og med i utgangspunktet mot statsrådens vilje? Tenk om det altså viser seg at statsråden virkelig er uten skyld. Er det rimelig at statsråden påtar seg det fulle ansvar overfor Stortinget da?
· · Men konsekvensene kan også være ille for den nåværende opposisjon om den eller deler av den i neste omgang skal danne en koalisjonsregjering. Da kan det bli elleville tider for en ny opposisjon med tyngde i Arbeiderpartiet når embetsverket blir innkalt for å kaste lys over de interne politiske prosessene i koalisjonen. Jeg kan i hvert fall tenke meg at det kunne blitt mye moro under regjeringen Bortens siste fase. Eller hva med regjeringen Jan P. Syse der til og med statsråd og statssekretær hadde ulik partifarge?
· · Historikeren Trond Nordby har nylig lagt fram en undersøkelse som viser at Stortinget har tiltatt seg større makt enn tidligere maktutredere har registrert. Løven sover slett ikke, slik tidligere stortingsmann Georg Apenes formulerte det, den brøler. De åpne høringene er et bidrag til denne utviklingen. Ja, slik vi har sett det i bruk så langt, overgår det sannsynligvis de fleste tiltak Stortinget har utviklet for å styrke det Stortinget er best til, nemlig kontroll. Men selv om dette er i pakt med de beste demokratiske tradisjoner i vårt statsstyre, har Stortinget nå i startfasen plikt til å ta hensyn til at en ny statsskikk dermed også tar form. Løven må ikke være så opptatt av å fordøye det daglige byttet at den i neste omgang blir tråkket i hjel av elefanten. Da kan det ende som Jens Chr. Hauge ser for seg i avslagsbrevet til komiteen: Det blir politisk teater.

© Dagbladet