Taktfast sorti
Av DAG KULLERUD
Et brak høres over landet. Med tunge og taktfaste skritt marsjerer heltene fra krigen fram mot sin egen sorti. Det er en imponerende demonstrasjon av ære og stolthet i et samfunn der den siste rest av skam er blitt til et spørsmål om de etiske sidene ved å putte noe høyfjellsluft inn i en campingvogn på Nannestad.
Debatten omkring Egil Ulateigs bok om likvideringene under krigen og Jens Chr. Hauges svar til Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité, vekker først og fremst min forundring. Jeg er på et vis himmelfallen, som fanget av den obstfelderske undringen i det berømte diktet «Jeg ser». Det er noe med tonen, temperaturen og standhaftigheten i de gamles utbrudd som både imponerer og skremmer: «Ingen behøver å fortelle meg hva samfunnsansvar er, heller ikke Stortingets visepresident,» skriver Hauge og har ganske sikkert rett, samtidig som han utleverer seg selv og en tids tenkning og kultur mer enn han åpenbart er klar over.
· · Hauges brev er et unikt historisk dokument, og det er ikke uten sosialantropologisk interesse, for her taler en fra den gamle maktstammen, autentisk og ubesmittet av utviklingens gang. Derfor bør vi lytte til ham.
At krigens helter reagerer på feil som angår dem, er rett og rimelig. At historikere gir seg til å irettesette hverandre og drøfte kildebruk er også som det skal være. Men her er det noe mer. I veteranenes kraftfulle avskjedsmarsj høres en protest hinsides all rimelighet, og den etterlater seg en følelse av bitterhet og sårhet som ikke uten videre kan feies til side. På samme vis rommer Hauges svar en begrunnelse som en skulle tro han kjente seg for god til, om ikke i sak så i språkbruk: «... den etterfølgende generasjon av politiske ledere, et halvt hundre år senere, uten selvopplevelse av tiden, i egosentrisk selvopphøyelse ...»
· · Jeg vet at bare det jeg her har skrevet er nok til at et titalls mennesker allerede er i gang med å skulle forklare og forsvare. Vær så snill, legg pennen til side, slå av PC-en og ta dere tid til undring. Forklaringer er det, for å si det sånn, ikke så vanskelig å gi. Det må være lov til å gå rundt og undre seg uten å bli overkjørt av en hærskare som til enhver tid har rett.
· · Dette er en observasjon som krysser flere områder og nivåer. På det politiske nivået har Hauge og Haakon Lie til fulle vist oss hvilke problemer Jagland har å slite med for å få ryddet kjelleren. For Hauge og Lie er to høyst levende og oppegående gjenferd i Ap-statens system.

© Dagbladet