Etter åtte uker på gata vant den serbiske opposisjonen makta i Beograd, og dermed sin hittil største seier. Men om valgfusker Milosevic er Serbias sorte får, er opposisjonens ledere langt fra noen hvite lam.

Serbias sorte får
Serbias svarte får
Slobodan Milosevic måtte gi etter for presset. En halv million demonstranter i Beograds gater på den ortodokse nyttårsaften mandag var en maktdemonstrasjon som betydde at spillet med valgfusk var over.

Av MORTEN STRAND
Samtidig viser en meningsmåling tatt opp av en amerikansk forskergruppe at bare 31 prosent av serberne mener Milosevic skal gå av, mens 41 prosent mener han skal sitte. Kan det ha noe med opposisjonens frontfigurer å gjøre?
Utvilsomt. Men også med statskontrollerte serbiske medier, som over store deler av Serbia praktisk talt har monopol på å bringe regjeringens nyhetsbilde ut til folket.
· · Likevel er det en broket forsamling som hver eneste dag siden 17. november har fylt Beograds gater med fløyte- og trommelyd. Den store helten, den ildsprutende karismatiker Vuk Draskovic, pisket opp den nasjonalistiske stemningen i Serbia lenge før Milosevic selv gjorde det. Han mener fortsatt at alle serbere skal forenes i en serbisk stat, selv om han holdt en lav profil under hele krigen, og ikke var blant de mange serbiske nasjonalistene som rekrutterte folk til fronten i det bosniske slaktehuset.
· · Vestens beste venn i den serbiske opposisjonen, Zoran Djinjic, oppdaget de politiske mulighetene i ekspansiv serbisk nasjonalisme seinere enn Draskovic. Men han var under hele den bosniske krigen en hyppig gjest hos den ettersøkte krigsforbryter Radovan Kradzic, de bosniske serbernes tidligere president. Han beskrives som en politisk opportunist med en fortid som både liberal marxist, økonomisk liberalist og anti-nasjonalist, og altså personlig omgangsvenn med slakteren Radovan Karadzic i den blodigste fasen av krigen i Bosnia. Bare den vevre kvinnen Vesna Pesic har en bakgrunn som motstander av aggressiv serbisk krigspolitikk. Men så er hun også den minst betydningsfulle av opposisjonens tre ledere.
· · Så hva vil skje i Serbia, hvis Slobodan Milosevic virkelig har malt seg inn i et hjørne han nå ikke kommer ut av, og tvinges til å gi opp presidentmakten? Sannheten er at det vet ingen. Studentene krever demokrati, menneskerettigheter, økonomisk liberalisering og åpenhet. Slagordene smaker som honning på vestlige tunger, og amerikanske kongressmenn lar seg gladelig hylle av studentene i Beograd.
· · For Slobodan Milosevic vil det å bli kastet være en selvskapt katastrofe. Han har ikke bare jukset i det som ved første øyekast var et ubetydelig lokalvalg. Han tvang også en splittet opposisjon til å samarbeide forut for valget, ved å gjøre det vanskelig for mindre partier å komme inn i by- og kommunestyrer. Sånn sett har Milosevic langt på vei skapt den alliansen som nå truer med å velte ham.
· · Slobodan Milosevic har gått runden fra å være en kommunistisk hardliner, til nasjonalistisk krigshisser, til USA-støttet fredsmaker, og nå til slutt en kynisk valgfusker. I forhold til tidligere meritter er det altså en bagatell han eventuelt tvinges til å gå på. Men valgfusket er ikke tilfeldig. I år er det planlagt både parlaments- og presidentvalg i Serbia. En seier for opposisjonen i lokalvalgene i november ville vise for hele landet at Slobodan Milosevic - jernneven som har holdt Serbia i stramme tømmer - var mulig å slå i åpne valg.
· · Den dramatiske innrømmelsen av valgfusket i går vil trolig gjøre Slobodan Milosevic stadig mer isolert. Han kan kanskje fortsatt vinne et valg. Men hva skjer med hans popularitet når også hans fortsatt mange tilhengere ser at han har vært en simpelt valgfusker? Også fra sine nye venner i Vesten blir Slobodan Milosevic stadig mer isolert. Både USA og EU har krevd at opposisjonen får makten i alle de 14 byene de har vunnet. For heller ikke for Vesten representerer Milosevic lenger den stabiliteten som gjorde at man i sin tid satset på ham. I stedet satser man på opposisjonen, uten helt å vite hva man satser på.

© Dagbladet