Når Bill Clinton i morgen blir innsatt på ny som president, har han samme oppslutning som Ronald Reagan hadde foran sin andre presidentperiode. Men hva vil han bruke den til?

Din egen skyld

NEW YORK (Dagbladet): Jeg går sørover fra Central Park langs handlegata Femte Aveny i New York. Lyset i utstillingsvinduene er perfekt satt på en kreasjon pr. vindu. Hos Tiffany's er vinduene som små titteskap der du kan beundre det fineste sølv og krystall. Vindusglasset er ugjennomtrengelig tjukt mellom deg og verden innenfor. Her utenfor stiger jeg over beina til en tigger som skriver på en papp-plate at han er hjemløs og sjuk av aids. Han får 50 cent.

Av HALVOR ELVIK
En amerikansk venn fortalte for noen år siden at da Ronald Reagans tilbudssideøkonomi drastisk økte befolkningen som lever på Amerikas gater, måtte hun hver dag bestemme seg for hvor mye hun kunne gi bort på vei til jobben. Det er i disse dager akkurat 16 år siden Ronald Reagan kom til Washington for å bli tatt i ed som USAs 40. president. Det er åtte år siden han dro tilbake til California etter å ha satt et preg på nasjonen som fortsatt preger den. Det var under Ronald Reagan at fattigfolk for alvor fikk hele skylda for sin egen skjebne. Hans dyrkelse av budskapet om at du er din egen lykkes smed, leder logisk til at ulykka også er ditt eget ansvar.
· · De er i klart mindretall de som argumenterer for at fellesskapet har et kollektivt ansvar for å sikre at alle borgere får et verdig liv. I stedet argumenterer flertallet for at den hjelpen som trengs vil komme fordi hver enkelt borger føler et individuelt ansvar for å hjelpe, enten direkte (mine 50 cent), eller gjennom organisasjoner som kirken, Rotary, Lions og så videre. Til disse institusjonene kan borgerne gi bidrag som trekkes fra i inntekten slik at bidragssummen ikke skattlegges. På denne arenaen foregår den store politiske og ideologiske dragkampen i det amerikanske samfunnet mot slutten av det tjuende århundre. Den handler om samfunnets karakter og organisering, og kollektivistene taper på alle fronter.
· · I morgen skal president William Jefferson Clinton holde sin andre innsettelsestale som USAs 42. president. Hans skandaliserte rådgiver Dick Morris har skrevet en fersk bok om sitt arbeid for Clinton de siste to åra. Der får leserne vite at Bill Clinton er opptatt av om han vil bli vurdert blant de store, de middels eller de dårlige presidentene i amerikansk historie.
· · Clinton starter nå med samme personlige oppslutning i befolkningen som Ronald Reagan da han begynte sin andre periode: 62 prosent. Det er et sterkt utgangspunkt, men det er høyst uklart hva han har tenkt å bruke oppslutningen til.
Dick Morris skriver og sier at Bill Clinton kom til Washington som en aktivist som ville skape forandring og utrette store ting. Det ville verken folket eller Washington ha noe av, og presidenten justerte kursen midtveis i løpet. Bilbomben i Oklahoma City rystet landet og gjorde Clinton til nasjonens sjelesørger og prest. Hans budskap ble forsoning. Politisk plasserte han seg i et sentrum som lå langt til høyre for den idealismen han først brakte til Washington.
· · På den plattformen vant han valget i fjor høst med et valgskred. Men det er få spor å finne av store forventninger eller store visjoner når Clinton i morgen løfter høyre hånd og sier med verdighet i stemmen: «Jeg, William Jefferson Clinton ...» I siste nummer av nyhetsmagasinet Time skriver de om Clintons andre periode under tittelen «Uten mannsmot, ingen heder». Rapportørene tror ikke at Bill Clinton er av samme format som hans ideal Teddy Roosevelt. Og de tror det er et slikt format som vil kreves for blant annet å lede nasjonens påtrengende overhaling av de gjenværende trygdeordninger og sosiale tiltak som trues med økonomisk sammenbrudd om noen år.
· · Men selv om Bill Clinton skulle vise seg å gjøre denne spådommen til skamme ved å føre Amerika fram til et nasjonalt kompromiss i disse sakene, vil løsningene ikke nå ned til tiggeren utenfor Tiffany's på Femte Aveny. Den samfunnsforandringen som sikrer fattigfolk sterkere rettigheter til et verdig og trygt liv, står ikke på dagsordenen verken for presidenten eller Kongressen.

© Dagbladet