NATO har innledet forhandlinger med Russland om vilkårene for en utvidelse. Det kan gå både godt og galt.

I seng med fienden
Det er vanskelig å fatte, men det skjer i disse dager: NATO forhandler med sin gamle fiende om vilkårene for å utvide det territorium alliansen skal forsvare mot den gamle fiende. Russland vil selge seg dyrest mulig, mens NATO vil ha mest mulig igjen. Går det bra å krype til sengs med fienden, eller blir dette et nytt Munchen?

Av PER VASSBOTN
Fallgruvene er tallrike når NATOs generalsekretær Javier Solana nå har innledet tautrekkingen med Russlands utenriksminister Jevgennij Primakov på hemmelig sted utenfor Moskva. Dette er ikke det første forhandlingsmøtet, og helt sikkert ikke det siste, om Russlands vilkår for å godta at NATO tar opp Polen, Tsjekkia og Ungarn som medlemmer med fulle rettigheter og plikter fra 1999.
Russlands president og regjering har forlengst slått fast og gjentatt at de er kategoriske motstandere av en NATO-utvidelse. Det er mange også i Vesten som mener at en slik utvidelse er en særdeles dårlig id . Men det hjelper lite når det er opplest og vedtatt, først og fremst av den amerikanske presidenten, deretter av samtlige andre NATO-regjeringer, at utvidelsen skal skje det år alliansen fyller 50, og at en ytterligere utvidelse kan komme seinere. Den uenighet som hersker innad i NATO-landene, ja, selv innad i den norske regjering, om formene for og konsekvensene av NATO-utvidelsen, stanser den i hvert fall ikke.
Hvis alt går bra, det vil si hvis Russland skikker seg slik Vesten håper, kan utvidelsen bli den gjenvalgte presidenten Bill Clintons store bidrag til verdenshistorien. Framtidas historikere kan komme til å mene at han omskapte Europa fra slagmark og kald krig til et fredelig, samarbeidende kontinent av likeverdige partnere. Men det kan også bli hans ettermæle at hans militære ekspansjon vekket til live den slumrende nasjonalisme og militarisme i Russland. Da kan det komme til å hete at vest-aksjon og øst-reaksjon var den farlige kombinasjon som utover i det 21. århundre skulle gi ny opprustning av både konvensjonelle våpen og atomvåpen.
Det russiske hovedkravet er at det skal utarbeides en juridisk bindende traktat som skal regulere forholdet mellom Russland og NATO i framtida. Dette er hittil blitt blankt avvist av NATO-landene. De kan strekke seg så langt som til til å være med på å utarbeide en erklæring, et charter, som gjennom generelle politiske formuleringer forteller hvor godt forholdet er og skal være. Men noen ikke-angrepspakt eller avtale om begrensninger i nye NATO-medlemmers selvstendighet vil NATO ikke vite noe av. Polen og andre tidligere Warszawapakt-land vet nok fra sin historie om slike avtaler, og det er de som har søkt den nye sikkerhet som NATO-alliansen tilbyr.
Russland er en nasjon av sjakkspillere og forhandlere. I det forhandlingsspillet som nå er i gang, har de allerede skaffet seg noen posisjoner som de kan kjøpslå utfra. Før noe prinsippvedtak om utvidelse var fattet i NATO fikk russerne godtatt at verdens mest omfattende nedrustningsavtale for konvensjonelle våpen, CFE-avtalen av 1990, skulle reforhandles, blant annet som følge av den kommende NATO-utvidelsen. Det får en nærliggende konsekvens for Norge: Mengden av hardvare og menneskevare vil sannsynligvis øke ytterligere i våre nærområder, som avtalemessig regnes å skulle inngå i de samme arsenaler som trengs for å holde i sjakk all separatisme og islamisme på sørflanken.
Samtidig har russerne unnlatt å fjerne såvel taktiske som strategiske atomvåpen i det omfang som er avtalt. På militær side tumles med minst n ny forsvarsdoktrine, men som på de fleste andre områder står det på penger. Et åpenlyst frieri til Kina om våpenindustrielt samarbeid er ett kort som det viftes med, en tett politisk-militær union med Kviterussland er et annet. I Baltikum har russernes behov for å skaffe seg chips til sin rulett ført til at en ferdigforhandlet grenseavtale med Estland er stilt i bero.
Hva av alt dette som bare er forhandlingsutspill og hva som utvikler seg til harde realiteter får vi se etter hvert.

© Dagbladet