Presidenten tok regien

Mer enn ett år etter sin død preger tidligere president Frangois Mitterrand fremdeles den franske offentligheten. Ikke mindre enn 150 bøker skal til nå ha blitt utgitt om denne politiske sfinksen som ved hjelp av sin gåtefulle personlighet, intellektuelle briljans og politiske sluhet satte et avgjørende preg på store deler av den franske etterkrigsepoken. Den tilsynelatende dyptliggende fascinasjonen for Frangois Mitterrands person og livsløp, har ifølge iakttakere av fransk samfunnsliv for lengst overskredet grensen til ukritisk heltedyrkelse. I året som er gått siden hans død, har det framkommet hvordan Mitterrand sørget for å ha en avgjørende finger på tastaturet når historien om hans liv skulle skrives. Han tok selv initiativet til å engasjere en journalist som skulle følge ham på nært hold, med tanke på å skrive en bok om den kreftsyke presidentens siste dager. Det var også Mitterrand selv som lot allmennheten få kjennskap til sin «andre kone» og deres felles datter, og han var selv ordstyrer da tida var inne til en offentlig debatt om hans fortid som medarbeider i okkupasjonstidas tyskvennlige Vichy-regime.
Hans store talent for å sette sitt liv i scene og samtidig legge premissene for hvordan ettertidas kritikk skal skrives, gjør at Mitterrand fortjener betegnelsen «den store regissør». Med en karismatisk blanding av kynisme og livsnytelse distanserte han seg tilsynelatende fra samtidas sosiale hykleri, og gjorde sine største feil og mangler om til sine sterkeste våpen i kampen om medborgernes gunst og sin egen heltestatus.
Frangois Mitterrand har dermed blitt en av historiens seierherrer, for han vant kampen om sitt eget selvbilde.
Han er helten som aldri vant en krig, men som vant sin egen plass i historien ved å bruke sine siste krefter på å fullføre rollen han ga seg selv. Mitterrand kom til makten på et tidspunkt da ideologiene var utvisket, og langt på vei erstattet av oppfordringen fra Paris' venstre bredd om «å velge sitt liv». Da den dødsmerkete presidenten forlot Elysiepalasset for halvannet år siden, var det derfor med vissheten om at hans eget livsprosjekt nå var blitt en del av Frankrikes historiske identitet. Og kanskje er nettopp det den eneste verdige måten å forlate scenen på for en sosialistisk president. Som ble til en republikansk monark.
Og mens vi ikke fullt så heroiske venter på at de neste 150 bøkene om presidenten skal bli skrevet, kan vi jo bruke tida til å lese «Gift med Gro».

© Dagbladet