Utviklingen i overvåkingssakene viser at vårt politiske system er uten tyngdepunkt. Men det samme gjelder også jussen.

Uten sentrum

Behandlingen av overvåkingssakene er som en russisk roman: De fleste personer som kommer inn, går det ille. Sakens fangarmer griper aktørene og slipper dem ikke før de har sagt eller gjort noe dumt eller galt. Storting, forvaltning og juss står i fare for å tape all tillit. Er vi i ferd med å bli et samfunn uten sentrum.

Av GUDLEIV FORR
Politikken er flyttet ut av stortingssalen til kontrollkomiteens høringsrom. Her er det ingen grenser for appetitten. Komiteen både etterforsker og dømmer. Snart er alle som har hatt befatning med politikk og overvåking innkalt. Media spiller en vesentlig rolle i det som skjer. Den som vil bevare en siste rest av autoritet, har en ting å gjøre: Si nei til Dagsnytt 18 og Redaksjon 21. Ja, det beste er åpenbart å si nei til alt, også Stortingets åpne høringer. For selv om Jens Chr. Hauges brev til Kontrollkomiteen lød som et tordenskrall fra mausoleet, etterlot det et vitnemål om en leder som har sin selvbevissthet og sin myndighet i behold.
€|€|Det kan knapt sies om de øvrige aktører på det politiske teater. Et mulig unntak er lederen av Stortingets kontrollutvalg, Tynset-bonden Per N. Hagen. Med en apparisjon som Kjell Aukrusts frodige østerdalsfigurer, er han under alle omstendigheter i en viss forstand alle skandalers opphav og Furre-sakens første beveger. Etter ham ligger en fallen statsråd, en fallen ekspedisjonssjef og en fallen overvåkingssjef, en riksadvokat som kjemper for sin etats troverdighet, og en regjeringssjef som kaver for å gjenvinne styringsfarten.
€|€|Med politikkens abdikasjon, inntrer jussens fase i den politiske prosess. Og juristene gjør det såvisst ikke bedre enn politikerne. For noen år siden var statsretten ivaretatt av Det juridiske fakultets yppersteprester. Den var juvelen i kronen for den akademiske juss. Teksten ble utlagt av størrelser som Frede Castberg, Johs. Andenæs, Torstein Eckhoff, Carl August Fleischer og Torkell Opsahl. De talte på det store, nasjonale plan. Nå er det Eivind Smith i alle kanalar, og dessuten detter Jo Hov ut av et skap få husket han befant seg i.
€|€|Smith har nok stor forståelse for sammenhengene mellom juss og politikk, men lyder ofte mer som en skrankeadvokat som kan forsvare alt, enn som den uomtvistede autoritet i den fornemste av alle juridiske disipliner. Dessuten er det tvilsomt om der finnes noen paragrafer som omhandler den situasjon som oppsto da av Berge Furre ble avdekket og ikke ble avsluttet øyeblikkelig. Det var jo Stortinget som var den provoserte part, ikke regjeringen. Var ikke etterforskningen blitt stanset, ville vel Stortinget minus Carl I. Hagen ha marsjert ned til Lasse Qvigstad og satt seg på ham.
€|€|Men om kateterjussen mangler noe av autoritetens kraft, er påtalemyndigheten berøvet all troverdighet under krangelen mellom assisterende riksadvokat Tor-Axel Busch og førstastatsadvokat Lasse Qvigstad. Rett nok er den ordentlige riksadvokat Georg Fredrik Rieber-Mohn nå på plass og har grepet det hele an på en klok og myndig måte. Han har, forøvrig forbausende nok i motsetning til Kåre Willoch, forstått at det ikke kan være vanntette skott mellom juss og politikk, uten at det dermed foreligger noen underordning. Men den skade som er påført påtalemyndigheten, vil det nok ta tid å gjenopprette.
€|€|Slik demonstrerer overvåkings-sakene at vi lever i et samfunn som mangler både statsrettslig og politisk tyngdepunkt. Regjeringen er svekket og opposisjonen vil ikke ha makt. Kontroll-komiteen spretter fra tue til tue, og mediaoffentligheten husker knapt lenger enn to dager bakover. Samtidig skaper Stortinget ny statsrett, men siden juristene også er forsvunnet fra Løvebakken, er det bare Stortingets direktør som er istand til å formulere i noenlunde klare statsrettslige termer de problemstillinger folkets representanter står overfor.
€|€|Den tyske sosiologen Niklas Luhmann beskriver nettopp det postmoderne samfunn som et samfunn uten sentrum. Han hevder at det er splittet opp i en rekke delsamfunn som henger uklart sammen. I disse dager ser vi at de politiske og juridiske hærstyrker rykker fram, men ikke mot noen definert høyde. For å kunne det, må noen si fra hvor stabbesteinene skal stå. Så hvis ikke statsminister Thorbjørn Jagland nå kravler opp en etasje eller gjør en avledende manøver, sier jeg: Gro, hvorfor har du forlatt oss?

© Dagbladet