Feber i Kreml
Den stabiliteten som politikere og kommentatorer så lenge har spådd for Russland lar vente på seg. Presidentvalget brakte en syk og arbeidsudyktig Boris Jeltsin til makten. I hans fravær styres landet av en gruppe selvoppnevnte politikere, og befolkningen går trett av en stat som ikke synes å kunne annet enn å gjøre de rike rikere og de fattige fattigere. Med høyst blandede motiver forsøker parlamentet fryktsomt å avsette presidenten.

Onsdag stemte dumaen først over et forslag om at presidenten måtte tre tilbake. Det fikk flertall. Deretter stemte man over et forslag om at denne resolusjonen ikke var endelig. Det fikk også flertall. Mellom avstemningsrundene stavret Jeltsin seg, mot legenes råd, til Kreml. Det hadde sin virkning. Ingen har glemt hvordan Jeltsin forrige gang hamlet opp med et gjenstridig parlament: Han skjøt det i stykker. Saken skal likevel opp igjen i februar, men til liten nytte. For selv om man vil avsette presidenten, vet ingen hvordan det skal gjøres.
Den russiske grunnloven sier at i tilfelle presidenten blir arbeidsudyktig, skal statsministeren overta i tre måneder og så skrive ut nyvalg. Men det finnes ingen bestemmelse som forteller hvem som skal erklære presidenten for arbeidsudyktig. Før hjerteoperasjonen slo Jeltsin selv fast at statsminister Tsjernomyrdin skulle overta i de timene operasjonen varte. Under den lungebetennelsen han inntil nylig led av, hevdet han at han hadde all makt i egne hender.
Det tviler både parlamentet og russere flest på. Det er lenge siden presidentens stabssjef Tsjubais overtok den faktiske styringen av landet. Tsjubais forbereder alle dokumenter som kommer i Jeltsins hender, samtidig som han i praksis bestemmer hvem som skal utnevnes til rådgivere eller få andre politiske posisjoner.
Kommentatoren i Die Zeit, Christian Schmidt-Häuer, karakteriserer gjengen rundt Jeltsin og Tsjubais som Russlands G-7, en gruppe på sju bankierer og gründere. Ved siden av landets politiske makt, skal denne gruppen beherske tv og presse. Men mot dem står andre og vel så mektige klaner med forankring i energisektoren eller det militær-industrielle kompleks. Maktkampen mellom dem bestemmer Russlands politikk.
Mens Vestens politikere og økonomer lett lukker øynene når de ser mot Russland, og gjentar besvergelsene om at den økonomiske oppgangen og politiske stabiliteten er rett rundt hjørnet, hevder Schmidt-Häuer at samfunnet er i ferd med å falle fra hverandre. Staten er forvandlet til selvbetjeningsbutikk for banker og finanskorporasjoner. Alt som hører til offentlig sektor smuldrer hen. Dette støttes av at ingen av de mange attentater som er blitt utført under Jeltsin er blitt oppklart. Man bør også huske at det bare er et par uker siden alle landets lærere gikk til streik. Schmidt-Häuer sammenlikner tilstanden med Europa i tidlig middelalder, alt avhenger av personer og bekjentskaper. Han frykter et sammenbrudd som i Jugoslavia, også i Russland har de rikeste provinsene truet med å løsrive seg.
Den tidligere general Lebed maler likeledes Jugoslavia på veggen, men da for å framheve nødvendigheten av at han selv snarest overtar som president - i demokratiske valg. Han oppfordrer Jeltsin til å trekke seg. Fortsatt er Lebed den mest populære politikeren i Russland, og har nå begynt å innynde seg i Vesten. I forrige uke var han i Tyskland. Noen dager etter reiste han på invitasjon til Washington for å overvære innsettelsen av Bill Clinton. Der lærte han hvordan han skulle gjøre det, som han sa.
Før han sjarmerte amerikanerne, ble han av en tysk reporter spurt om han var demokrat. «Nei,» svarte Lebed, «men så finnes det heller ikke noe demokrati i Russland.» Demokratiet må læres, sier han, både av Russland og ham selv. Vesten bør lære å ikke tro vi ser et demokrati bare fordi vi selv kan investere eller fordi de enkleste ritualer for politiske valg blir fulgt, men spørre hva som skal til for at Russland en gang skal bli stabilt og demokratisk. Uro i dumaen og feber i Kreml tegner dårlig både for Russland og oss.

© Dagbladet