Statens nyttemoral
I Norge dukker nye biter av den politiske overvåkingens historie opp hver eneste dag. I Sverige avdekkes krigens hestehandel med Hitler-Tyskland, da jernmalm ble byttet med gull stjålet fra jødene. Danmark har fått sitt Grøngate, beretningen om alle statsministrene og embetsmennene som løy om amerikanske atomvåpen på Grønland.

Av PER VASSBOTN
Ved et tilfelle får vi flombelyst statens nyttemoral i tre nordiske land samtidig.Felles for disse skandalene er at den overordnede statsmoralen har gått foran andre hensyn, først og fremst foran sannheten. Det skyldes ikke nødvendigvis at de ansvarlige politikerne var spesielt umoralske mennesker. Det skyldes at statens tarv bevisst er satt over alt annet.
I denne omgang lar vi de dypeste moralfilosofiske betraktningene ligge, av typen «den felles tarv må i visse situasjoner gå foran den enkeltes tarv». Det er nok å konstatere at krig gjennom alle tider har gitt herskere foranledning til å bryte lover som sto i veien for krigføringen. Etterpå er de gjerne blitt hyllet for det, iallfall hvis de vant krigen og selv kunne bidra til å skrive historien. Men uansett utfall er krigens første offer sannheten.
Først lenge etterpå, i historiens lys, kan sannheten gjenoppstå, gjerne rekonstruert av en ny generasjon, en som ikke selv har opplevd krigen på kroppen. Det er ikke riktig at det alltid er seierherren som skriver historien, iallfall ikke den endelige historien, hvis noe slikt finnes. Det er etterkommerne som til enhver tid må gjenoppdage historien og fylle den med nye sjatteringer og fasetter. Det har vi opplevd hvert år etter vår egen siste krig og okkupasjon. Fortsatt er bøker om krigen noe av det mest kontroversielle i norsk samfunnsdebatt, naturligvis fordi sannheten på ny og på ny settes på prøve.
Nå begynner vi også å få den kalde krigens historie på bordet. Ennå er det antakelig ikke gått skikkelig opp for norsk opinion at den første offisielle beretningen om den politiske overvåkingens og etterretningens historie ikke har foreligget før nå. Lund-kommisjonens vell av godt dokumenterte opplysninger viser at den samtidige versjonen, den at overvåking på politisk grunnlag alene ikke forekom, var en usann versjon, ja, at det var blank løgn.
Omfanget og varigheten av overvåkingen har forbauset alle, også de ministrene som satt med ansvaret og burde vite. At den fortsetter helt opp til i år, nå i fiendens erobrede arkiver, ryster alle andre enn de spionjegerne som forblindet leter videre på spor etter antatte undergravere av statens sikkerhet. De minner mest om den japanske soldaten som ble værende i jungelen på Okinawa helt til 1993 fordi han ikke hadde fått beskjed i 1945 om at krigen var over.
Norge er naturligvis ikke alene om å ha skjeletter i skapene. Danmark tar nå et oppgjør med løgnen om at amerikanerne aldri hadde atomvåpenlagre ved sine baser på Grønland. Dokumenter fra Pentagon bekrefter venstresidens påstander om dette, påstander som alle statsministrer siden H.C. Hansen har benektet, trass i at de visste de var riktige. I 1988 utløste Svend Auken, da formann i det sosialdemokratiske partiet, det såkalte «atomvalget» som førte regjeringen Schlüter tilbake til makten med økt flertall. Auken, som hadde sannheten på sin side, ble stående som en fantast og en taper. Det bidro til at han mistet lederskapet i partiet til dagens statsminister Poul Nyrup Rasmussen.
Sverige har lenge strevd med å holde fast på glansbildet av et nøytralt land. Det er tidligere dokumentert at Sverige fra 1948 hadde hemmelige avtaler om vestlig militær hjelp i tilfelle krig med Sovjet. Den siste ripen i nøytralitetslakken overrasker neppe nordmenn, men sjokkerer dagens svensker: Under krigen gikk svensk jernmalm til Hitlers krigsindustri mot betaling i gull som svenskene visste at nazistene hadde stjålet fra jødene. Sannheten om jødegullet er forsøkt holdt skjult helt til nå, for staten selv ser sjelden noen nytte i å fortelle sannheten om sin egen moral.

© Dagbladet