Brodsky - ett år etter
Av SINDRE HOVDENAKK
Av alle kulturelle og politiske påkjenninger det 20. århundre har utsatt den skrøpelige menneskeheten for, vil eksilerfaringen nok bli stående blant de mest ubehagelig betydningsfulle når status snart skal gjøres opp. Eksilet som personlig realitet, men også kunstnerisk brennpunkt og erkjennelsesform, har spilt en avgjørende rolle for en lang rekke av vår tids viktigste kunstnere. Blant dem dette er aller tydeligst hos finner vi Joseph Brodsky, eksilrusseren og nobelprisvinneren i litteratur, som i store deler av sitt essayistiske forfatterskap kretset rundt nettopp eksilet som litterært motiv.
Få har vel like tydelig, men også humørfylt og selvironisk, beskrevet hvordan eksilforfatteren med standhaftig fortvilelse klamrer seg til språket som sitt eneste bestandige hjemland. Joseph Brodsky er en mester i å vise hvordan en forfatter i eksil sakte men sikkert blir tvunget til å erkjenne sin egen grunnleggende betydningsløshet, innenfor en kulturell virkelighet der nasjonal tilhørighet er blant de aller fremste manøvreringspunktene. Men uansett betydningsløshet, egoet sveller like fullt, skriver Brodsky. Og i hans beste stunder kan eksilforfatterens strev etter å definere i det minste en språklig tilhørighet, bringe oss øyeblikk av stor kunstnerisk verdi.
Dette temaet er bare ett av de mange Joseph Brodsky behandler i essaysamlingen «Hvordan lese en bok» som utkommer på norsk i dag, nøyaktig ett år etter at Brodsky selv døde i sitt hjem i New York. Tittelessayet bør også nevnes spesielt. Det hører sannsynligvis til noe av det mest opplagte denne forfatteren noen gang har skrevet. Her berører han det fundamentale problemet for alle bokelskere: Hvordan skal jeg vite hva som er verdt å lese? Hva er god litteratur?
I vår tid av svulmende, episke romanprosjekter og ekspanderende bokklubber er Brodskys svar like enkelt som det er radikalt: «Den beste måten å utvikle god smak for litteratur er å lese poesi,» skriver Brodsky, og fortsetter: «Saken er at fordi poesien er den ypperste form for menneskelig språkuttrykk, så er den ikke bare den mest konsise, den mest sammentrengte måte å formidle den menneskelige erfaring på, men også den som setter den høyest tenkelige standard for all bruk av språket - særlig den som foregår på papir.»
Slik lyder en eksilforfatters anti-autoritære utlegning av den litterære kanon, i bokkonsumets tidsalder.

© Dagbladet