Mistankens pris
Med god grunn rister det politiske Norge på sine ikke alltid like strukturerte hoder, og lurer på hva som skjer i Politihusets øverste etasjer. Men dette gjelder ikke politisk logikk eller generell samfunnsfornuft, det er mistenksomhetens pris som nå betales.

Av HARALD STANGHELLE
Mange velger å tolke Furre-etterforskningen og Stasi-listen som et uttrykk for en overvåkingstjeneste som vil slå tilbake og hevne seg på sine kritikere. Andre er bekymret for politikernes innblanding i en etterforskning som «normalt» aldri skulle blitt kjent. Men siden Lund-kommisjonen la fram sin rapport er det lite som er «normalt» når det gjelder de hemmelige tjenestene. Det meste blir påstått, og mye blir trodd. Så mye er avdekket at det nå er vanskelig å tilbakevise selv de villeste påstander. En grunnleggende mistillit er det som omgir det hemmelige Norge, og det er grunn til å spørre om vi er vitne til en hemmelig tjeneste som har spilt faglig fallitt.
Tross påstander om det motsatte har Overvåkingstjenesten aldri operert i et politisk vakuum. I hele etterkrigstida utpekte den kompakte politiske majoritet en felles fiende, den sovjet-dominerte østblokken. Og selv om isnende politisk kulde i perioder ble avløst av prøvende tøvær, var det etterretningsmessige trusselbildet statisk i over fire tiår. Spionorganisasjoner som KGB og Stasi gjorde på sin side alt for å leve opp til mytene om seg selv: Etterretningskrigen ble ført planmessig, kynisk, dyktig og ikke minst langsiktig.
Overvåkingstjenestens svar på denne definerte trusselen er som et speilbilde av den. Møysommelig ble det samlet inn opplysninger om et enormt stort antall nordmenn. Likt og ulikt hopet seg opp i arkivene der alle som på en eller annen måte ytret seg samfunnskritisk fant sin plass. En feriereise østover, en listeplass for SF, et tilfeldig møte med en østeuropeer, eller et leserinnlegg i Klassekampen. Arkivene hadde plass nok, og ingen etterretningsmann har noen gang hatt hjerte til å slette en opplysning, for man kunne jo aldri vite...
I tiår etter tiår hamres denne «bedriftskulturen» inn i generasjon etter generasjon av overvåkere. Drømmen og mytene ble knyttet til de «store» spionsakene, de som ble avslørt ved at en liten brikke gjorde at helhetsbildet falt på plass. Og i rettferdighetens navn: En sjelden gang fantes det da også spioner som ble avslørt.
Svakheten ved alle lukkede systemer er at det så sjelden kommer frisk tankeluft inn. «Instant air» kaller John Le Carri det. Et arbeid som preges av systematikk og rutine, kombinert med det lukkede systems natur, er livsfarlig for en hemmelig tjeneste som burde ha som sin fremste ambisjon å skjønne noe av det som foregår i et samfunn i stadig forandring. Det ser dessverre ut til at evnen til fornyelse og aktiv samfunnsanalyse ble kvalt i den kalde krigens monotone etterretningshverdag.
Det er restene av denne faglige fallitt vi nå er vitne til. Gunnar Skaug er ikke offer for en hevnaksjon fra Overvåkingstjenestens side. Hvorfor skulle POT diskreditere en av de få politikere som bruker sin tilmålte taletid til å forsvare tjenestens eksistens? Nei, Skaug er offer for innlært systematikk: En liten opplysning er for 25 år siden tilført hans «mappe», og der lever den sitt eget stille liv til anledningen byr seg til å «sjekke den ut» før «saken Skaug» definitivt legges til side for godt.
Selvsagt høres dette altfor lite konspiratorisk ut, nesten litt puslete dagligdags. Men overvåkingsarbeid er da også som oftest grenseløst kjedelig. Det er mystikken selve hemmeligholdet skaper som gjør at overvåkingssaker får så store konsekvenser. Et hemmelighold som gjør at opplysninger ikke kan etterprøves i full åpenhet, eller møtes med energisk protest fra en «etterforsket».
Her ligger både kimen til misbruk og krav til faglig kvalitet.
De siste ukene har vi fått en demonstrasjon av hvor høy mistenksomhetens pris er. Et forvirret politisk Norge, en overvåkingstjeneste og en påtalemyndighet har fått betale sin del. Men igjen er det enkeltmennesker som Furre, Skaug og andre som betaler den høyeste prisen.

© Dagbladet