I Oslo Byrett pågår en rettsak av stor betydning for ytringsfriheten, for vårt politiske system og vårt selvbilde.

Tiltale og prinsipper
En eldre mann er tiltalt for å truet og forhånet barn av utenlandsk opprinnelse med sterilisering, og for å kreve tvangsabortering av fostre med utenlandske gener. Den ene liberaler avløser den andre i vitneboksen. Ingen liker det mannen foreslår, men enda mindre liker de at han ikke skulle få lov til å si det. Bare på tilhørerbenken råder den logikk man kunne vente i en slik sak: På rettsmøtets første dag syntes jeg tydelig en springkniv ble beslaglagt hos en av tilhørerne.

Av PETER NORMANN WAAGE
Han fikk kniven igjen av politvakten - mot kvittering. Jeg trodde det var forbudt med kniv i Oslo, men om jeg så riktig, er kanskje enhver logikk bristende i dette skuespillet
Det foregår på flere plan - og alle er like tvetydige. Riksadvokaten har tatt ut tiltale mot Jack Erik Kjuus på bakgrunn av hans partiprogram for Hvit Valgallianse . Man vil prøve paragraf 135a i straffeloven. Den forbyr offentlig spredning av uttalelser som truer eller forhåner en person eller gruppe av personer på grunn av deres rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Den store medieinteressen og forsvarets framleggelse vitner om at dette er en viktig sak.
Likevel fører ikke aktor ett vitne. Han har knapt spørsmål til dem forsvaret fører - og sto det til ham, ville hans dokumentasjonsframleggelse ha bestått i høytlesning av avisoverskrifter. Men saken blir anket uansett - tenker man vel. Eller kanskje man anla den av frykt for opinionen, uten blikk for det prinsipielle. Det er i såfall dumt; da blir det vanskeligere å se prinsippene seinere.
Heller ikke Kjuus selv synes å forstå hva partiprogrammet innebærer. Han ville ikke sende det til skoler, av frykt for at uskyldige barn skulle bli mobbet. Men steriliseres, det skulle de. Det prinsipielle i denne saken må ikke bli borte bak Oslo Politikammers likegyldighet eller Kjuus' rørende bekymringer. I første omgang dreier det seg her om å avklare spørsmål som: Hvor går grensene for ytringsfriheten - eller er det ingen grenser? Kan man i et partiprogram erklære at man arbeider for noe som etter dagens lovgivning er forbudt? Hvis ikke, kan jo ingen samfunnsendring komme istand med lovlige midler.
For det ene vitnet, professor Sigurd Skirbekk, som gikk inn på innholdet i Kjuus' frykt og målsettinger - uten på noen måte å gå god for dem - handler saken også om viljen til å ta befolkningsutviklingen på alvor. I løpet av 100 år, hevdet Skirbekk, vil en innvandring på 5000 i året føre til at 14 prosent av befolkningen får utenlandske gener, eller som han sa: var innvandrere . Ingen skummel framtidsutsikt, spør du meg. Men spesialistene hevder altså at nyfødte med en eller flere oldeforeldre av utenlandsk opprinnelse er fremmede og truende.
Hvit Valgallianse framstår som en bro fra den gamle rasisme over til den mer moderne variant av fremmedfrykten som snakker om uoverstigelige kulturkonflikter og krig mellom kulturer . Dens mest framtredende representant er professor Samuel Huntington i USA. Hans tese er at kulturmotsetningene nå overtar etter de ideologiske i internasjonal politikk, at Vesten står mot resten og bare kan verne seg med å holde sin indre kultur ren og ta våpen i bruk mot de andre. ø øBåde Kjuus og Huntington glemmer at det er mennesker det dreier seg om, og at kulturer ikke er noe som er gitt en gang for alle, men i stadig endring og bevegelse. Det har blant annet ført til at ytringsfrihetens forsvarere i Vesten igrunnen bør være takknemlige overfor den islamske verdens fundmentalister. De gir oss anledning til å kjempe for verdig litteratur og liberale ideer, ikke bare for hel- og halvrasisters rett til å ytre seg.
I siste instans er ytringsfriheten på tiltalebenken i Oslo Tinghus. Den gjelder først og fremst kontroversielle meninger. Vi trenger ingen lovgjemmel for å rose hverandre. Og når menneskeforakten opptrer i partiprogrammer, har vi alltid mulighet til ikke å støtte dem. Om Hvit Valgallianse en gang skulle få så stor tilslutning at partiet ble en maktfaktor, bør dets partiprogram være vår minste bekymring. Da er det virkelig noe fundamentalt galt i Norge.

© Dagbladet