Teatrets genius
Av HANS ROSSINÉ

En svensk teaterkritiker mener man burde slutte å snakke om god og dårlig tekst, regi og spill i teatret. Det er umulig å se forskjell, sier han, spesielt er det å «se» god eller dårlig regi noe anmelderne bløffer med for å imponere, påstår han.
Jeg er dypt uenig, selv om jeg ikke mener en teaterforestilling kan plukkes fra hverandre som byggeklosser. For teater er organisme, et teamwork hvor helheten som regel blir mer enn summen av delene. Men jeg mener man langt på vei kan lese av en oppsetning hva som er svakt og sterkt ved både regi, spill, tekst og rom. Nicky Silvers «Oppvokst i fangenskap», den nye publikumssuksessen på Torshovteatret, er for eksempel en teateropplevelse med både svakheter og styrke.
Enkelte har overgått seg selv i overopphetede superlativer etter premieren. En litt mer avkjølt kritikk vil nok måtte bli noe mer forbeholden. For selv om den nye yndlingen i amerikansk teater, Nicky Silver, også i dette stykket driver sine nevrotiske klisjifigurer til stadig nye eksesser over temaene frigjøring, kjærlighet, homoseksualitet, mat og familiebånd, så er «Oppvokst i fangenskap» på langt nær en teatertekst av samme morbide humorkvalitet som Silvers forrige på Torshov, «Pterodaktyler». «Oppvokst i fangenskap» er en ganske grunn teatertekst, intrigemessig svak og gir tilskueren lite å tygge på ut over noe dill om at mennesket er drevet av skjulte krefter og har en fortid det ikke kan løpe fra. Men det skrev jo Ibsen om for over 100 år siden.
Tvillingene Bernadette og Sebastian møtes igjen over morens grav. Hun døde etter å ha blitt drept av sin egen dusj. Bernadette er gift med tannlegen Kip som hater tenner og vil bli maler. Sebastian er seksuelt avholdende etter at en venn døde av AIDS, men har innledet en erotisk-nevrotisk brevveksling med langtidsfangen Dylan, og han har sin psykoterapeut Hillary hengende etter seg. Silver lar disse menneskene støte sammen og gli fra hverandre, og krydrer alt med jødisk-freudianske-new york-sofistikerte skrullereplikker.
Derfor er det teatrets genius - skaperkraft - gjennom en veldreid og munter farseregi (Svein Sturla Hungnes) og et velopplagt ensemble (hvor Laila Goody og Bjarte Hjelmeland briljerer som de to tvillingene) man først og fremst ser boltre seg i en tidvis lystig og svart såpeparodi på Torshov. Selv om altså teksten er flat og en svenske mener man ikke kan gi teatret hva teatret rettmessig fortjener.

© Dagbladet