Et parlamentarisk regime med direkte folkevalgt regjeringssjef må naturligvis med ujevne mellomrom ende i krise, fordi nasjonalforsamling og statsminister er tildelt motstridende makt av folket.

Der makta spriker

For første gang har Israel en statsminister som er utpekt av folket, men som samtidig må ha flertallet i Knesset i ryggen. Det kan minne om Den 5. republikk i Frankrike, med både president-styre og parlamentarisme, som førte til nyskapningen samboerskap , med president og statsminister på hver sin politiske fløy.

Av EINAR HAGVAAG
Men denslags delt utøvende makt kan ikke oppstå i Israel. Frankrike har en sterk president. Israel skulle få en sterk statsminister, men fikk ... tja, Benyamin Netanyahu. Han kan alt stå for fall. Han skal avhøres av politiet om en mistenkelig utnevnelse av riksadvokat. Hans stabssjef etterforskes for fusk med regnskapstall, og en nær politisk venn etterforskes for svindel og forsøk på å hindre oppklaring av lovbrudd. Hva om han faller?
Netanyahu kan, med president Ezer Weizmans samtykke, oppløse Knesset. Dermed blir det nyvalg både av statsminister og nasjonalforsamling. Knesset kan uttrykke mistillit til statsministeren, men med fare for egne seter, for også da står både statsminister og Knesset på valg. Netanyahu kan trekke seg, og da blir det bare nyvalg av statsminister. Hvis ikke, kan Knesset på to ulike vis avsette ham og utskrive nyvalg av bare statsminister. Det kan skje med vanlig flertall dersom han dømmes for lovbrudd som viser ussel moral , ellers kreves to tredels flertall.
Alt dette er samtidig mulig, ifølge en av landets grunnleggende lover . Israel har ingen grunnlov, fordi de religiøse ikke kan godta at noen jordisk lov står over Torah. Mange advarte mot følgene da Israel innførte eget valg av statsminister, side om side med valget av de 120 medlemmene av Knesset. Man ville gi regjeringssjefen nesten samme handlekraft som presidenten i USA, men ikke helt.
Israels valgordning er særdeles demokratisk. Hele landet er n eneste valgkrets. Partiene får seter i Knesset etter sin andel av stemmene. Knesset er på denne måten et så rettferdig uttrykk for folkeviljen som man kan tenke seg. Men når folket er splittet i to nesten like store fløyer i viktige spørsmål, så blir Knesset likedan. Med et Knesset delt omtrent på midten, fikk de parlamentariske regjeringene knappest mulig flertall. Det religiøse mindretallet så da sitt snitt til å presse de sekulære på høyre eller venstre fløy til allverdens fordeler. Derfor var den hellige byen Jerusalem et blomstrende marked for vanhellig hestehandel og utpressing.
Folket valgte i fjor Netanyahu fra høyrepartiet Likud til statsminister, men seieren var så knapp at han ikke fikk de klare fullmaktene fra folket som var vitsen med den nye reformen. Og hadde de palestinske statsborgerne i Israel stemt og gitt Shimon Peres fra Arbeiderpartiet seieren, da hadde høyresida sagt at han ikke hadde flertallet av jødene bak seg. Følgelig hadde også Peres fått svake fullmakter. Sterk statsminister var en dødfødt reform.
Før foregikk hestehandelen etter valget, men takket være reformen skjer det nå både før og etter. Først måtte Netanyahu samle en koalisjon som kunne gi ham valgseier. Etterpå måtte han forlike rundhåndede løfter til støttespillerne, holde koalisjonen sammen og sørge for et parlamentarisk flertall i Knesset.
Det er den siste runden med hestehandel som nå truer med å felle ham. Det ultra-ortodokse partiet Shas er en del av hans flertall, men partileder Arieh Deri har i sju år vært under etterforskning og stått tre år i retten tiltalt for korrupsjon. Skulle Deri bli dømt, må han vente i ti år etter sont straff på å bli statsråd. Hestehandelen gikk angivelig ut på å utnevne den ukjente Roni Bar-On til riksadvokat. Bar-On skulle så henlegge tiltalen mot Deri. Til takk stemte Shas for Hebron-avtalen. Seinere kunne Deri bli statsråd.
Viser anklagene om denne hestehandelen seg riktige, er det slutt for Netanyahu. I et parlamentarisk regime kunne han avsettes ved mistillit eller velge å gå av. Uten nyvalg kunne en ny statsminister overta. Nå kan både statsministeren og Knesset avsette hverandre og utløse nyvalg av begge deler. Forvirring er det eneste sikre utfallet.
Dette var prisen for å be om en sterk statsminister . Drømmen om en sterk leder ender sjelden godt i demokratiet, det hviler best på sterke institusjoner.

© Dagbladet