Etter at Gro elegant svingte seg ned fra makten synes det meste å gå galt. Overalt er vi vitne til at samfunnet splittes i særinteresser og at institusjoner og autoriteter svekkes. Hva er det som skjer?

Ånden i flasken

Etter Lund-kommisjon, Furre-sak og hundre dager med Jagland henger det politiske Norge i gesimsen. Politikerne og deres fettere i media føler mangelen på kjent grunn under føttene, og ytrer dypsindig at kaos og galskap råder. Men det som fortoner seg som kaos kan også være uttrykk for grunnleggende samfunnsendringer: Makten skifter posisjon, innhold og forkledning.

Av JOHN OLAV EGELAND
Den ytre drivkraft i dagens urolige politiske situasjon er selvfølgelig statsråders avgang og uhyggen fra det spøkelsesgalleri hysj-avsløringene har avdekket. Men uroens kraftsenter kan godt ligge et annet sted. Det særegne ved overvåkingsskandalen er jo at den langt på vei er dommedag over etterkrigstidas politiske ideologi og praksis når det gjelder rettssikkerhet, fiendebilde og toleranse. Det er Gro-generasjonen - og generasjonen før henne - som sitter på tiltalebenken. Da Gro overlot sitt nøkkelkort i plast til Thorbjørn Jagland, var det ikke bare et symbol på statsministerskiftet. Jagland er også den første statsminister som er født etter krigen. Med ham slutter etterkrigstida i norsk politikk. Gro var proppen som holdt uroen på plass. Nå er ånden ute av flasken.
Med litt skjerpet sanseapparat er det ikke vanskelig å registrere reformatoren Jagland. Fra dag en signaliserte han kursendring i de politiske arbeidsformene, den såkalte samråderetten. Jagland så at det tradisjonelle politiske system var under press fra mange hold. Han ville komme dette i møte - og beholde ledelsen - ved å slippe til de krefter som i dag omringer de politiske institusjonene med stadig sterkere press. Resultatet - så langt - er at han har pådratt seg de konserverende kreftenes vrede og pisket opp utålmodigheten blant de som krever ny kurs med åpenhet og deltakelse.
Jaglands strategi er dristig i en tid hvor gammel autoritet utfordres eller slås istykker. Det siste eksemplet på det er statsadvokatenes opprør mot riksadvokaten. Georg Fr. Rieber-Mohn kan nok hevde at han står som en malmfuru når det blåser, men en ny dimensjon har likefullt kommet inn i embetet. Den samme tendens gjelder også den vanskelige og viktige konflikten om politikeres og embetsmenns ansvar. For ikke å snakke om hvordan Stortingets høringer flytter grenser når det gjelder maktforholdet mellom regjeringen og nasjonalforsamlingen.
Og likevel er det i hverdags- og arbeidslivet at institusjonenes iboende autoritet er mest utsatt. Selv en femåring krever begrunnelse og lar seg ikke avspise med den tradisjonelle: "Fordi pappa sier det!". Tendensen rir også skoleverket hvor lærerne må søke elevenes tillit gjennom faglig dyktighet og akseptabel personlighet. Kunnskap, alder og posisjon er ikke lenger nok. Slik er det også i resten av arbeidslivet hvor det klassiske lederhierarkiet svekkes til fordel for nettverk, delegering av ansvar og avhengighet av medarbeidernes kunnskaper.
Det er særlig to krefter som driver denne utviklingen: Økt utdannelse (som gir større selvbevissthet og innsikt) og markedsmekanismen. Ny teknologi og globalisering tvinger fram organisasjoner hvor beslutningene tas så nær kunden som mulig. Arbeidstakerne har skjønt at maktforholdene har endret seg og prioriterer i stadig sterkere grad sin egen karriere. Sjefene svarer med å kaste ut mahogny-møblene og vedlikeholder i stedet sine nettverk. De gir ikke ordre, de skriver små oppmuntrende lapper.
Men trykket fra individualismen og den personlige frihet, kan ikke i sin helhet tilskrives markedskreftene slik 68'erne gjerne gjør. De synes å glemme hvordan deres eget ungdomsopprør har avgitt gener til byggingen av det egosentriske mennesket. Det personlige og anti-autoritære i 68-opprøret var jo minst like viktig som solidaritet og røde faner. Opprøret i Paris startet fordi studentene ville ligge i hverandres senger. Interessen for Marx og Marcuse kom etterpå.
At gamle institusjoner svekkes, betyr ikke at autoriteten forsvinner. Det nye er at den kontinuerlig må begrunnes og at den i økende grad er personlig. I og for seg er ikke det noe dårlig prosjekt hvis vi samtidig beholder troen på de verdier som holder fellesskapet sammen. Hvis ikke risikerer vi at lykkejegere og TV-personligheter får klippekort til makten.

© Dagbladet