Bill Clinton forsøkte å lansere nye utdanningstiltak forleden, men ble i stedet konfrontert med spørsmål om pengebidragene til valgkampen i fjor.

Politiske penger
NEW YORK (Dagbladet) Det er en skandale i akselererende utvikling og kalles «Indogate». «Indo» for Indonesia fordi det kom store pengebidrag til demokratenes valgkamp derfra, og «-gate» som i Watergate. Rundt 10 millioner norske kroner er blitt betalt tilbake fordi bidragene ikke var i pakt med regelverket. Men nå begynner granskingene for alvor.

Av HALVOR ELVIK
Det er ennå høyst usikkert hvor stor skandalen blir til slutt, men etter at innsettelsesfestlighetene nå er over, dominerer den president Bill Clintons andre politiske hvetebrødsdager. Forleden holdt presidenten sin første pressekonferanse i perioden. Han hadde med seg en bunke utdanningsinitiativ og forslag, men nesten alle spørsmålene gjaldt ulike sider ved Indogate og tilliggende herligheter. Ganske raskt drevet over på defensiven måtte Clinton innrømme at det var begått feil og regelbrudd under arbeidet med å samle inn pengebidrag.
Han prøvde å komme på offensiven ved å framstå som nyfrelst tilhenger av reform i regelverket som styrer pengestrømmen i amerikansk politikk, og appellerte på nytt til tverrpolitisk samarbeid om dette. Men presidentens troverdighet er svak etter at han unnlot å ta noen initiativ til reformer etter valgkampen i 1992. Nå skriver både New York Times og Washington Post at Clinton på nytt viser sviktende lederskap i saken. Mens Clinton og demokratene vil begrense næringslivets muligheter til å støtte republikanerne, vil republikanerne begrense fagforeningenes muligheter til å støtte demokratene. Regelbruddene og skandalene i Indogate har utløst en debatt om hvordan amerikansk politikk finansieres og drives.
Forskjellene er store sammenlignet med norsk politikk. Verken Det demokratiske eller Det republikanske partiet har medlemskap og partiorganisasjoner som ligner på det norske partier har. De er to store valgkampmaskiner som ikke driver organisasjonsarbeid i vanlig forstand. Kandidatene til de ulike verv på lokalt og nasjonalt nivå har oftest en svært løs tilknytning til partiet. Justisminister Anne Holts bakgrunn og tilknytning til Arbeiderpartiet før utnevnelsen til statsråd kan gjerne oppfattes som et eksempel på en amerikanisering av norsk politikk. Antatt mediegevinst og antatt appell hos bestemte velgergrupper er det som styrer en slik figur inn i politikken, ikke partimedlemskap og organisasjonsarbeid.
Men den avgjørende forskjellen mellom politikken i Norge og USA ligger i valgkampkostnadene som her skyter i været på grunn av utgiftene til TV-reklamen. Forbudet mot politisk annonsering i Norge holder kostnadene nede i norske valgkamper. Det tvinger også norske politikere til å debattere mer i valgkampen enn tilfellet er i USA. Her foregår det i stedet en annonsekrig med reklamens virkemidler i et enormt pengesluk. I Norge oppstår dermed ikke behovet for de store pengesummene til valgkampene. Politikerne slipper å bruke så mye av sin tid på å samle inn penger. Her i USA blir det nå påstått at en senator må bruke 70-75 prosent av sin tid på pengeinnsamling til neste valgkamp.
Som i Indogate går det ofte over stokk og stein.
Og giverne vil selvsagt ha valuta for pengene. Står presidenten da til troende når han sier at det aldri er direkte forbindelse med den politiske avgjørelsen og størrelsen på pengebidraget?
Den nære sammenhengen mellom penger og politikk i Amerika, har bidratt til å gjøre velgerne skeptiske, passive og kyniske. Valgdeltakelsen er ynkelig og president Clinton er valgt med mindre enn 20 prosent av den velgermassen landet ville hatt dersom USA hadde brukt et regelverk tilsvarende de norske valglovene.
Amerika er verdens eldste fungerende demokrati, men det er også et politisk system i dyp krise der velgerne vender seg bort fra politikk og politikere. Men kanskje er det der håpet ligger om at prosessen denne gang vil føre til reelle reformer som kan bygge opp ny tillit. Amerikansk politikk tåler neppe særlig godt å bli stilt i så mye mer miskreditt.

© Dagbladet