Thorbjørn Jagland ville reformere sosialdemokratiet. Underveis har han snublet i 80-tallets grådighetskultur, de politiske skandaler og uheldige omstendigheter. Han står i fare for å bekrefte myter, snarere enn å avskaffe dem.

Veien hjem
Thorbjørn Jagland ville så mye. Symbolene på reformiveren ble hentet fra Midtøsten og kriminalromanene. Han ville reformere det norske hus og gi det moderne sosialdemokrati et menneskelig ansikt etter år med orden og fremmedhat. I går fjernet en sykemelding det siste symbolet.

Av ARNE O. HOLM
Det betyr neppe at statsminister Thorbjørn Jagland har gitt opp noen av sine visjoner, visjoner om dialog, åpenhet og en raus politikk. Det betyr bare at han har støtt på det gamle ordtaket om at enhver reise er en omvei hjem. For nå er Jagland hjemme igjen, på den etablerte politiske plattformen som han så markant tok avstand fra da han utpekte sin første regjering.
· · Siden Terje Rød-Larsen tok fatt på oppgaven som planleggingsministeren har telefaxmaskinen i norske avisredaksjoner mottatt stadig nye pressemeldinger med tittelen «endringer i regjeringen». Uten unntak har endringene vært en reversering av den eksperimentelle viljen.
· · Terje Rød-Larsen feide inn i rikspolitikken som om det ikke hadde vært drevet politikk i Norge de siste ti-årene. Han forvekslet Jaglands ønske om å starte en reformperiode med en blanco-fullmakt i pompøs historieløshet. Han blåste så mye luft inn i Jaglands visjoner at de ble til en ballong som truet med å sprekke, lenge før skatte-saken feide Rød-Larsen ut av norsk politikk.
· · Anne Holt hadde et helt annet utgangspunkt, en kriminalpolitisk kompetanse kombinert med en erklært opposisjon mot den verste av alle norske egenskaper; frykten for det fremmede. Hun skulle tvinge det etablerte fremmedhatet over på defensiven. Ved å angripe et fordomsfullt regelverk, skulle Anne Holt erstatte en politisk tradisjon som handlet om å lefle med rasismen. Kanskje var hun mer et symbol enn en realitet. Fremmedfrykten er seiglivet og etablert. Symboler som erstatter hat med gjestfrihet er uansett et forsøk på å ta grep.
Derfor er det synd at eksperimentet aldri ble satt ut i livet. Anne Holts korte periode i regjeringen var i tillegg preget av alt annet enn visjoner. Ikke minst under hennes periode som sykemeldt statsråd har overvåking og opprør i embetsverket vært hovedingrediensene. Ikke noe av dette hadde med idealisme og visjoner å gjøre.
· · Derimot kan slike begivenheter forklare hvorfor Thorbjørn Jagland er tvunget hjem. Som etter Grete Faremos avgang, valgte han på nytt tradisjonelle grep i den forstand at han gikk til Youngstorget og fant en kvinne med solid erfaring fra Gro Harlem Brundtlands regjeringstid. Riktignok har Gerd Liv Valla nordnorsk blod i årene og en fortid fra et universitetsmiljø med bare forakt til overs for demokrati og gjestfrihet. At fortida i universitetspolitisk ekstremisme bare har historisk interesse illustrerer best av at hun kandidaterer til nestledervervet i LO.
· · Henry Kissinger konstaterte under president Nixons skandaleombruste periode at almanakken for neste uke var full, og at han dermed ikke regnet med flere kriser. Det gjelder neppe for bestyrelsen av justisdepartementet, men det gjelder kanskje for Jaglands regjering som helhet.
· · I forrige uke rørte miljøvernministeren på seg. Thorbjørn Berntsen åpnet for ny vannkraftutbygging og la nye byggeklosser til det tradisjonelle, fantasiløse byggverk av grått sosialdemokrati. Det var dette byggverket som skulle erstattes av det norske hus.
· · Terje Rød-Larsen skapte forventninger som aldri kunne innfris. Anne Holt fikk aldri meislet ut Jaglands visjoner i praktisk politikk. Omsider eller dessverre er Thorbjørn Jagland selv den viktigste nykommeren i regjeringen. Nesten uten unntak omgir han seg med erfaring hentet fra partiapparatet og fagbevegelse i kombinasjon med Gros tidligere statsråder og egne politiske venner. Norsk politikk er i ferd med å normaliseres.
· · Thorbjørn Jagland ville avskaffe myten om at sosialdemokratiet ikke kunne fornye seg. Via det grådige 80-tallets etterslengere, de politiske skandalers gjenfødelse og et sett av uheldige omstendigheter, står han i stedet i fare for å bekrefte myten. Skulle det bli resultatet, er det først og fremst et nederlag for Thorbjørn Jaglands egne ambisjoner.

© Dagbladet