Mellom Bang og Hamlet?
Polariseringen i debatten om dokumentarromanen er total etter Jan E. Hansens innlegg i onsdagens utgave av Aftenposten, «Krig mot halve kulturhistorien». Hansen gjør dokumentarromanens erklærte fiende, Gordon Hølmebakk, til en motstander av enhver litteratur som «beveger seg på ulike vis i et grenseland mellom dokumentarisme og diktning, fakta og fiksjon».
Dette er innlysende urimelig. Flere av de dikterne Hansen trekker fram som eksempler, for eksempel Aiskhylos, Primo Levi og Thorkild Hansen, har Hølmebakk selv utgitt. Jeg er ellers sikker på at Hølmebakk kan forsvare seg selv - og det bør han nok gjøre.
Hansen synes å definere dokumentarlitteratur som enhver litteratur som har et visst grunnlag i fortolkning av virkeligheten, også i forfatterens egen livserfaring. I så fall blir begrepet generelt inntil det meningsløse. Dersom man skal betrakte enhver tekst, eller ethvert utsagn, som en form for fiksjonalisering, blir kjernepunktet i debatten - den såkalte «virkeligheten» - umulig å gripe. I så fall skriver Jan E. Hansen en miniroman hver gang han ønsker sine kolleger «god middag». Da forvandles virkeligheten - slik den gjør det i deler av moderne litteraturteori og språkfilosofi - til et språkspill. Alt er skrift og fiksjon og virkelighet om hverandre. Alt er såpass relativt at ingenting spiller noen rolle.
Slik jeg tolker Gordon Hølmebakk er han tilhenger av at språk utsier noe om opplevelsen av virkeligheten - ikke av at språket er selve virkeligheten. Bare da er det mulig å skrive dokumentariske bøker. Spørsmålet i denne debatten bør reduseres til følgende: Hva bør en forfatter kunne tillate seg for å være troverdig når vedkommende skildrer et utsnitt av virkeligheten, for eksempel en historisk hendelse eller et livsløp?
Jeg tror det er nyttig å skille mellom begrepene «diktning» og «fiksjonalisering». Diktning er hendelser, replikker, brev, følelser, tanker som oppstår som produkt av forfatterens fantasi, enten hovedpersonen bærer et historisk navn eller ikke. Fiksjonalisering er bruk av skjønnlitterære, dramatiserende virkemidler i den språklige formidlingen av et stoff som ellers er etterprøvbart, altså dokumentarisk. Denne typen fiksjonalisering er legitim både innen dokumentarbok-sjangeren og moderne reportasje. Forskjellen mellom diktning og fiksjonalisering ligger i trofastheten mot kildene.
I begge tilfeller kan man diskutere etiske bivirkninger, ubehag, problematikk og så videre. Men det har lite for seg å bruke Snorre og Shakespeare som eksempler på skjønnlitterære dokumentarister. Da går debatten for alvor av ledd, og stakkars den som skal forsøke å få den på plass igjen.

© Dagbladet