Høyesterett skal få tre nye dommere i år. Det er en god anledning til å diskutere om ikke utnevnelsesprosessen bør åpnes mer mot samfunnet.

Dommer for sin tid
Sist søndag ga høyesterettsjustitiarius Carsten Smith regjeringen mild rettspolitisk refs fra prekestolen i Markus kirke i Oslo. Og i løpet av dette året får han og regjeringen en gyllen anledning til å bestemme Høyesteretts sammensetning inn i neste årtusen. Retten er oppe i en av de største dommerutskiftinger på lenge. Men er tida inne til å åpne både retten og utnevnelsesprosessen?

Vi har ingen tradisjon slik som i USA for at det er politisk strid om utnevnelsene til Høyesterett. Men rettsutvikling og lovgivning er blant de fornemste politiske øvelser, og rettslivet er fullt av politikk, om ikke partipolitikk, som om det skulle være noen motsetning der.
Derfor bør det knytte seg offentlig interesse til når Høyesterett skal fornyes. Men vi opplever at debatten om utnevnelsene i liten grad når ut over noen snevre juridiske miljøer. Det er uklart om det er politikken som ikke når inn i det juridiske fellesskap, eller om det er det juridiske fellesskap som ikke åpner seg mot politikken. Prosessen er lite klarlagt, og de små gløtt vi får inn i den fra f.eks. Jens Hauglands dagbøker, gir et heller bisart bilde av et tilfeldighetenes spill. Justitiarius Smith ville nok ønske seg en debatt om både personer og rettspolitisk linje når nye dommere skal utnevnes. <137,1995/2/22,I,> Husk QL, ikke EP, etter avsnitt der neste avsnitt begynner med to svarte firkanter. Hilsen korr.
Jeg syns regjeringen skal ta ham på ordet. Vi har nettopp gjennomlevd uker med åpen offentlig debatt om påtalemyndighetens forhold til de politiske myndigheter. Men dommerne framstår fortsatt etter en merkelig lukket prosess. Større åpenhet ville øke folks kunnskap om og engasjement i Høyesteretts liv og virke, og dermed også synliggjøre retten i forhold til de andre statsmakter. Det er gjennom en diskuterende offentlighet at institusjoner begrunner sin autoritet i vår tid.
Når justitiarius om noen måneder skal tilkjennegi sitt syn på søkerlistene i fortrolige samtaler med den nye justisministeren, vil han også peke på to svake sider ved dagens rett: Den teller i sin midte for få kvinner og den er monotont rekruttert fra Oslo-området, og kanskje spesielt fra den offentlige sektor. Dagens novise i kollegiet, Hans Flock, Bjugn-sakens administrator for Frostating lagmannsrett, representerer hele det nordenfjelske. Det private næringsliv og advokatstanden er svakt til stede, med tidligere advokat Ketil Lund og tidligere advokat og professor Magnus Aarbakke som iøynefallende unntak ved siden av justitiarius.
Kravet om balanse i dommerrekrutteringen har solide røtter. Både statsadministrasjonen, politi og påtalemyndighet og advokatstanden bør bidra. Dommerrekrutteringen varierer ellers fra land til land. I England er det helst advokater som blir dommere, i USA er det blandet, men med et betydelig politisk innslag. I Sverige er domstolene selvrekrutterende for å opprettholde forestillingen om den totale uavhengighet.
Men mer enn de elementære geografiske og kjønns- og gruppemessige hensyn, bør det legges rettspolitiske overveielser til grunn. Det ville en åpen prosess være et godt bidrag til. Justitiarius selv, med sin bakgrunn fra den akademiske verden, og med først privatrett, seinere offentlig rett som tyngdepunkt, har plassert seg i en mellomstilling mellom de to tradisjonelle rettsområdene. Slik sett representerer han det moderne blandingssamfunns juss. I sin kritiske preken sist søndag la han vekt på arbeidet for å inkorporere menneskerettighetene i så vel lovgivning som dom. I en viss forstand representerer han her den liberale rettstradisjon til forskjell fra rettstenkingen i dette århundret der fellesskapets interesser er tillagt vekt framfor individet.
Under Carsten Smith framstår Høyesterett som aktiv og prinsipielt orientert. Den er ikke konfronterende, bevares, det viste de prinsipielt interessante dommene i trygdesakene i høst, men befinner seg innenfor en bred sosialdemokratisk tradisjon. Det vil nok justitiarius gjerne skal komme til uttrykk også når domstolen nå skal fornyes foran inngangen til et nytt årtusen. Skal jeg driste meg til et oppspill til en «valgkamp», vil jeg slå frampå slik: For et grepa kvinnfolk fra Nord-Norge, med toppjuridikum og en lett radikal 68-er-fortid kombinert med en nyliberal nåtid, og som har samlet nok penger i sitt liv som praktiserende advokat til å kunne leve på vel en halv million kroner i hovedstaden, bør veien være åpen. Kan ikke justisminister Gerd-Liv Valla sende ut sin statssekretær som headhunter i stedet for å jage ut asylsøkere?

© Dagbladet