Nato skal utvides, men med hvilke land og hvorfor? Noen hevder at alliansen skal bli spydspissen for Vesten mot resten.

Ny deling av Europa?
Jørgen Kosmo erklærte denne uka at Tsjekkia, Ungarn og Polen er velkomne i Nato, men Romania må foreløpig vente. Bevisst eller ubevisst tok han dermed stilling i en debatt som pågår blant amerikanske intellektuelle og politikere om Natos og USAs rolle etter den kalde krigen. Hvem er nå våre fiender? De som ikke tilhører samme «sivilisasjon» som Vesten. Romania faller utenfor.

Av PETER NORMANN WAAGE
Strengt tatt har denne debatten aldri vært begrenset til USA. Høsten 1990 publiserte det britiske tidsskriftet The Economist en artikkel om Natos rolle de nærmeste 30- 40 årene. Forfatteren, Brian Beedham, hevdet at tida var inne til å betrakte verdenskartet med kulturelle briller og trekke nye grenser. Han tegnet et kart der USA og Vest-Europa henger sammen, og er skilt fra de muslimske og ortodokse kulturkontinenter - blant annet Russland og Romania - av ideologiske verdenshav.
Denne nyordning av verden ble viet virkelig oppmerksomhet først da den amerikanske historieprofessoren Samuel P. Huntington lanserte sin teori om «Vesten mot resten» i 1993. Den del av verden som har opplevd renessanse, reformasjon og opplysningstid, står mot de deler som tilhører en annen kultur: islam, den ortodokse og den konfusianske verden. Konfliktlinjene vil i framtida følge kulturene, ikke nasjonalstater eller ideologier.
Professoren har nylig utgitt en bok der han utdyper sine teorier og imøtegår noe av kritikken mot ham. For den har vært massiv - og den har fortsatt etter bokutgivelsen. International Herald Tribune påpekte nylig at Huntington klarer det kunststykke å omtale araberverdenens fiendskap mot USA uten å nevne USAs støtte til Israel. Han er nesten dogmatisk fiksert på at enhver konflikt er en kulturkonflikt. Så dreier det seg i maktpolitikken heller ikke om å ha rett, men å få rett.
Det er likevel ikke mulig uten at utgangspunktet ligger i visse faktiske forhold. Og det er ikke vanskelig å se at det er forskjell på de nasjonene i Europa som hører til den vest-kristne, altså katolske og protestantiske, kulturkrets, og de som hviler på arven fra den ortodokse kirke og islam. Overgangen til såkalt demokrati og markedsøkonomi har vært lettest for dem som hører til blant «våre» - Polen, Ungarn, Tsjekkia, Slovenia og Kroatia. Mediene bringer nesten daglig skrekkrapporter om fattigdom, uro og opptøyer hos «de andre»: Russland, Romania, Bulgaria, Serbia, Bosnia og Albania. Og når talen kommer inn på utvidelse av Nato eller EU, synes det som om nasjonene i første kategori er velkomne, mens de andre får beskjed om å vente. Men hva med Hellas, som er ortodoks, og Slovakia, som er støtt ut i kulda tross sin historiske arv?
NATOs tidligere generalsekretær Willy Claes benyttet likevel suverent historiske argumenter for å holde en del av Europa utenfor Nato. Han hevdet at de ortodokse landene tradisjonelt heller mot despoti og ikke demokrati. Kosmo benytter andre argumenter. Han påpeker at Romania ikke respekterer menneskerettighetene og at det militære ikke er under demokratisk kontroll. Men Huntington vil hevde at dette er tegn på at landet tilhører en annen sivilisasjon.
Problemet ligger ikke i at det finnes forskjellige sivilisasjoner og tradisjoner i verden. Problemet oppstår når disse gjøres til utgangspunkt for maktpolitikk. Dermed sementeres de historiske tradisjoner. Det svekker evnen til å løse dagens problemer og til å oppdage de muligheter som hører samtida til. Befolkningen i Serbia og Bulgaria har for eksempel de siste ukene vist en imponerende vilje til demokrati og ikke-vold, som ingen historietradisjon kan forklare. Og fattigdom tør være drivkraften bak fortvilelsen i Albania, ikke landets muslimske arv.
Men Vesten synes samtidig uten vilje til å forstå annet enn sine egne institusjoner. Kravet om demokrati gjelder ikke i sin alminnelighet, det gjelder demokratiformer som allerede eksisterer i Vesten. Den privatisering som kreves for å bli tatt opp i det gode selskap, likner mer på Ronald Reagans og Margaret Thatchers visjon enn på de sosialdemokratiske tradisjoner som inntil nylig utgjorde kjernen i Vest-Europa.
Derfor er kravet om å utvide Nato og EU en avsporing som ikke kan annet enn å skape nye motsetninger i Europa. Den rike del av kontinentet har benyttet årene siden Murens fall til å styrke egen makt og egen rikdom på bekostning av de fattige. Ennå er det tid til å gjøre noe annet, men den rinner fort ut.

© Dagbladet