Regjeringen forbereder sin innvandrermelding. I går ble en omfattende levekårsundersøkelse offentliggjort. Den tegner et bilde av vår felles framtid.

I samme båt
Med mulig unntak for pygmeenes kultur og levesett før europeerne kom, har det knapt noen gang eller noe sted i verden eksistert en etnisk homogen eller ensartet kultur. Stater, landområder og de seinere nasjoner har alle vært «flerkulturelle».

Av PETER NORMANN WAAGE
Den kultur som har utviklet seg, er overalt oppstått gjennom møter mellom mange folkeslag og sosiale klasser, og om den på hvert enkelt tidspunkt har framstått som stillestående og med sine særlige kjennetegn, er enhver kultur i konstant forandring. Det gjelder også vår egen.
Likevel er innvandrerspørsmålet og «de fremmedkulturelle» et av de mest brennbare politiske temaene i Norge og i Europa for øvrig. I går fikk Le Pens parti Nasjonal front sin fjerde borgermester i Frankrike, samtidig la Statistisk sentralbyrå fram en større levekårsundersøkelse for ikke-vestlige innvandrere i Norge. Resultatene skal brukes i innvandrermeldingen som regjeringen legger fram i slutten av måneden. Den har ikke glemt hvordan Fremskrittspartiet tok ledelsen i innvandrerdebatten ved kommunevalget.
Undersøkelsen er interessant, og skulle i første omgang ikke gi grunn til den samme bekymring i Norge som i Frankrike. Vel er det slik at innvandrere bor trangere og har langt strammere økonomi enn nordmenn, og dessverre har 20 prosent opplevd å bli diskriminert på boligmarkedet. Men samtidig beklager de seg mindre over tilstanden enn det nordmenn i samme situasjon gjør, og deres fritidsaktiviteter peker mot at Norge i framtida vil bli mer integrert i den allmenne menneskekultur enn vår tradisjonelle nordmarksreligion og naturdyrkelse kan legge grunnlag for.
Blant begge gruppene foretrekker de fleste kafi- og restaurantbesøk i fritida, men mens tur i skog og mark kommer på annenplass for nordmenn, går innvandrerne heller på biblioteket. En annen rapport, utarbeidet av Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Trondheim og UNG-forsk, peker i samme retning: Annen generasjons innvandrere har en mer positiv holdning til skolen enn sine jevnaldrende etniske nordmenn. De leser flere bøker og er like flinke på skolen, til tross for at de har større hindringer å overkomme. Og om noen representerer framtidas Norge, er det ungdom med rot i to kulturer.
Dette gjelder selv om den fremmedkulturelle befolkningen bare utgjør tre prosent av Norges befolkning, og uansett hvilke prognoser som ligger til grunn for dens videre vekst. Det flerkulturelle utgangspunkt er ikke betinget av at man har foreldre fra et annet land enn der man vokser opp. Det er blitt ståsted for alle, uansett om man bor på samme sted som sine forfedre, eller tror at man på andre måter kan lene seg til en overlevert tradisjon. Den moderne verdens problemer er av en slik art at ingen kan stole på kart og oppskrifter som var gangbare for et par generasjoner siden.
Både de som med eller mot sin vilje er strandet i vårt grisgrendte og kalde land, og den opprinnelige befolkning, står overfor en verden som faller fra hverandre og utfordringer som taler til dem som selvstendige individer, ikke som representanter for en bestemt kultur eller arvet visdom. Derfor er våre «nye landsmenn» bare en avantgarde. Brutalt og uten omsvøp opplever de en virkelighet som vi andre fremdeles lettere kan snakke bort.
Men jo større sosial usikkerhet, desto hardere klamrer man seg til det kjente og hjemmekjære. Fastfrysingen av kulturelle gruppesymboler hører med til enhver overgangstid. De «norske» insisterer lett på sine verdier og frykter utlendingenes lukter og vaner. Innvandrerne kan på sin side drives inn i større religiøs fanatisme her enn i hjemlandet. Likevel er og blir vår livsverden den samme. Og den kultur som hører framtida til, vil være forskjellig både fra «deres» og «vår».
En innvandrermelding som skal behandle de dypereliggende problemer og framtidsutsikter, må ta dette i betraktning. En politikk som vil hindre fremmedfrykt og gettoisering, må ha som siktemål å skape sosial og økonomisk sikkerhet for alle gruppene. Det er tvilsomt om det lar seg forene med regjeringens anti-inflasjonslinje, som øker den offentlige fattigdom og følgelig setter svake grupper opp mot hverandre. Garantien mot franske tilstander ligger i at innvandringspolitikken sees i sammenheng med den økonomiske politikken overhodet. For det er ett samfunn nordmenn og fremmedkulturelle lever i.

© Dagbladet