Hva sa Picasso?
Av HARALD FLOR
I filmen Picassos kvinner framstår macho-maleren i Anthony Hopkins' skikkelse, og den engelske skuespilleren taler teksten etter et manus basert på gresk-amerikanske Arianna Stassinopoulos Huffingtons skandalebiografi fra slutten av 80-åra. Kunstnerens arvinger forbød filmmakerne å bruke bilder av Picassos arbeider, og dette kan knapt kompenseres med de uttalelser om kunst som Hopkins legges i munnen. De er for øvrig basert på sitater fra eks-samboeren Frangoise Gilots bok Leve med Picasso fra tidlig 60-tall, som ble ført i pennen av forfatteren Carlton Lake. Denne boka - hvis opphavskvinne også protesterte mot filmen - er av et helt annet kaliber enn Huffingtons produkt, men har likevel et dårlig skussmål som kunsthistorisk kildeskrift. Det siste framgår av den amerikanske professoren Dore Ashtons sitatsamling Picasso om kunst fra 1972, som nå er gjort tilgjengelig for en nordisk lesekrets i den nye serien Kunstnere om kunst fra det danske forlaget Edition Bløndal. I sitt forord skriver hun blant annet følgende om Gilot/Lakes framstilling: Denne blanding av autentisk uttalelse og kunstferdig parafrase forekommer meg å være av tvilsom verdi. Ashton har imidlertid ikke manglet mer vederheftige verbale utsagn fra Picasso, selv om han så godt som aldri skrev noe om sin kunst.Her skiller spanjolen seg ikke bare fra modernismens mange høyspente manifestforfattere, men står også i motsetning til de mer nøkterne og nærstående kollegene Braque og Matisse, som begge formulerte seg i skrift om sin kunst. Likevel fins det mange vitner på at Picasso ikke manglet ord for egne og andres bilder, og selv om han hatet å se seg sitert, eksisterer det referater fra samtaler som fikk hans aksept. Det gjelder tekstene av kritikerne Marius de Zayas og Christian Zervos fra 1923 og 1935, som siden har vært sitert i det vide og brede. Klassiske utsagn som Kunst er en løgn som gjør det mulig for oss å innse sannheten og Alle og enhver vil forstå kunsten. Hvorfor ikke prøve å forstå fuglenes sang? kommer fra disse kildene. Picassos tale preges ikke av de lange resonnementer, men har form av innspill, motsigelser, paradokser og tverrvendinger innenfor et ordskifte. Utsagnene tar også farge av holdning til person og gitte situasjoner. All åpenhjertighet stoppet ved synet av en båndopptaker, og i Clouzots film Mysteriet Picasso er alt han sier: Det går dårlig. Men det er i alle fall hans egne ord.

© Dagbladet