Piggdekk eller piggfritt? Temperaturen på debatten om valg av bildekk stiger sammen med luftforurensingen. Ingen orker å diskutere et langt større samfunnsproblem: At vi kjører for mye bil.

Lufta er for bilen
Bilen knyttet Norge sammen for alvor. Der jernbanen la ned billettluker og lot togene suse forbi bygder og stasjonsbyer som «manglet trafikk-grunnlag», prøvde rutebilen å overta. Men bussene ga fort tapt for det moderne menneskets beste venn - privatbilen. I storbyene forsvinner industriarbeidsplassene, og lufta blir stadig dårligere å puste i. Røykeloven hjelper ikke mot eksos.

Oslo-regionens største radiostasjon, NRKØstlandssendingen, bringer daglig rapporter om luftforurensingsnivået i Norges tettest befolkede område. I kulde og mildvær er meldingen den samme: Luftforurensingen er i ferd med eller har allerede overskredet det forsvarlige nivået. Meldingene kommer i samme sending som lytterne oppfordres til å fortelle om køer på inn- og utfartsveiene og om store og små trafikkuhell.
På samme og andre radiostasjoner, i aviser og på TV, hører, leser og ser vi år om annet at bjørketrærne i skogsområdene på Østlandet mangler friske skudd. Og vi blir fortalt om en eksplosiv økning av astma og allergi blant barna. Luftforurensing er den vanligste forklaringen på fenomenene. Men hvor kommer den økte luftforurensingen i Oslo-området fra?
En ting er sikkert: den kan ikke stamme fra forhenværende industribedrifter. Tar du deg en tur til for lengst nedlagte Spigerværket i Nydalen i Oslo, vil du finne en helt ny by. Der blomstrer reklamebyråer, bokklubber og TV-studioer side om side. Nybygg har vokst opp som paddehatter, dagens virksomhet er åpenbart langt mer lønnsom enn spikerproduksjon, forstå det den som kan, men rundt de nye bedriftenes vekterbeskyttede plexiglassruter fins parkeringsplasser store som fotballbaner. Gutta på «spiker'n» tok stort sett bussen.
Dagens handlemønster forteller enda mer om hvordan vi forflytter oss. Du får knapt kjøpt en støvsugerpose eller et malingsspann i en moderne norsk bygate. Hvitevarer, brunevarer, byggevarer og jernvarer finnes snart bare i store kjøpesentre, utenfor bykjernene, plassert på åstopper og i golde dalsøkk, dit bare biler finner veien og intet kollektivt transportmiddel går. Og dit kjører vi i et stadig økende antall, ikke nødvendigvis fordi vi vil, men der, og bare der finnes de varene en stadig mer kjøpesterk befolkning søker. Bak denne strukturendringen ligger en næringspolitikk som legger byene øde, men som framfor noe gir oss bilen som eneste transportmiddel.
Samtidig slås det fast at stemningen er dårlig i de bedriftene som steller med kollektivtransport. I NSB har det vært turbulent i flere år, og i Oslo Sporveier mener 63 prosent av arbeidsstokken i en godt besvart undersøkelse at stemningen er dårlig på arbeidsplassen. Sporveiene kan saktens ha seg selv å takke, der snudde man bokstavelig talt ryggen til passasjerene, økte billettprisene dramatisk og satset på rasjonalisering i stedet for kundekontakt. Uvisst av hvilken grunn viser utviklingen likevel vekst i trafikkgrunnlaget de siste årene. Oslo Sporveier og andre større bedrifter innen kollektivtransport kunne ha lært mye av bussbedriftene i grisgrendte og bildominerte Namdalen i Nord-Trøndelag. Der ble takstene halvert i en prøveperiode og resultatet var entydig: Folk søkte tilbake til bussen.
Færre folk dør i trafikken enn før, men fortsatt gjør vi statistisk sett ikke noe farligere enn å sette oss i bilen og kjøre av sted. «Om det ikkje går buss, så må du begynne å gå,» het det i en nordnorsk slager for ikke altfor mange år siden.
Men tyr vi til bygdene som trøst og rettesnor i forhold til færre bilkøer, flere fotgjengere og renere luft, er det lite å hente, for der kjører de bare bil, forteller samfunnsforskerne. En ting er alle tunnel- og bruprosjektene som har kostet det offentlige milliardbeløp og som har gitt privatbilen fritt spillerom. Undersøkelser viser i tillegg at bygdefolk er i dårligere fysisk form enn bymenneskene. De har sluttet å spenne på seg skiene utenfor stuedøra, de tar bilen opp til fjellstuene i stedet.
Når det gjelder privatbilismen, går by og land hand i hand. Med eller uten piggdekk.

© Dagbladet