Nordmenn bekrefter sitt rykte som et avislesende folk: Flere fjernsynskanaler og Internett-revolusjonen til tross, avisene holder stillingen bemerkelsesverdig godt.

Kampen om tida
Avispessimister og de nye medienes profeter har lenge spådd stagnasjon og tilbakegang for norske aviser. Så langt er spådommene gjort til skamme.

Av HARALD STANGHELLE

Norske Avisers Landsforenings årlige opplagsritual imøteses med spenning av mediebransjens folk. Vinnere kåres og tapere utpekes, mens det mest grunnleggende trekket er en nærmest utrolig høy stabilitet. Av et totalopplag for norsk dagspresse på knappe tre millioner eksemplarer i fjor, gikk opplaget tilbake med bare drøyt 2000 eksemplarer. Tar vi søndagsavisene med i regnestykket, øker avisenes totale opplag.
Men selv om fjorårets opplagsstatistikk er hyggelig lesning for alle som bryr seg om avisenes ve og vel, betyr ikke dette at avisfolk kan lene seg selvfornøyde tilbake. Vi opplever at kampen om folks tid blir stadig tøffere, og at avisene settes under et stadig sterkere press.
Spesielt to hovedtrekk gjør at vi kan slå fast at den norske mediesituasjonen er dramatisk forandret i løpet av få år: Med TV2 ble også Norge et virkelig flerkanalsamfunn, og i løpet av fjoråret gjorde Internett for alvor sitt inntog som en konkurrent til de mer etablerte mediene.
Det er nok av dem som spår avisenes snarlige død som en følge av de «nye» mediene. På samme måten som kulturpessimistiske profeter spådde bokas død da filmen ble et virkelig massemedium, eller dem som førti år seinere spådde filmens død da fjernsynet ble allemannseie. Spesielt ved den sistnevnte mediekorsvei ble også avisene spådd en mørk framtid. Nå opplever vi et samfunn der det enkelte mennesket stilles overfor en uoverkommelig informasjonsmengde. Det er i denne virkeligheten avisene finner sin rolle. For nye medier innebærer ikke at de gamle blir ubrukelige eller overflødige, men at innhold og form endrer seg. En ustoppelig informasjonsstrøm skaper nye behov for journalistisk strukturering, veiledning, forenkling og analyse. I en strøm av hendelser må avisene utvikle de faglige verktøy som skaper en forståelig linje fra den enkelte hendelse til en større sammenheng. En viktig del av avisenes historiske oppgave var å veie opp for et kunnskapsunderskudd. I informasjonssamfunnet må vi være mer opptatt av å se sammenhenger og forklare overskuddet av informasjon.
Tross disse utfordringene har store deler av det norske avismønsteret vist seg mer seiglivet enn svært mange pessimister trodde. Vi har en imponerende lokalavisflora, solide regionaviser, spennende nisjeaviser og sterke riksdekkende løssalgsaviser. Det må minnes om disse grunnleggende trekk i avisenes del av mediesamfunnet når det med god grunn settes søkelys på de problemer og utfordringer vi står overfor.
For ikke minst løssalgsavisene er under et sterkt press. Vi står ikke bare fremst i kampen om folks tid, men møtes også av abonnementsaviser som er i stadig utvikling. I det som karakteriseres som et oppsplittet nyhetsbilde ser vi at både avis- og fjernsynsjournalistikken har tatt opp i seg sentrale journalistiske grep som for få år tilbake var forbeholdt løssalgsavisene.
Det ligger en enormt spennende oppgave for en avis som Dagbladet i dette ny-gamle mediemønsteret. Vi opplever gledelige trekk ved fjorårets opplagsutvikling: Dagbladets søndagsopplag går klart fram, samtidig som vi tross tilbakegang for hverdagsopplaget året sett under ett, kan melde om framgang i siste halvår. Den som leter etter en enkel forklaring på den stabilisering Dagbladet nå opplever søker nok forgjeves: Det er summen av en utvikling av avisa som gir resultater. En profilert meningsjournalistikk, nye grep på nyttejournalistikkens område, nyutviklede magasiner fire dager i uka, og en markert politisk journalistikk og samfunnsjournalistikk er alle viktige bærebjelker for Dagbladets redaksjonelle utvikling.
Men alt det vi vet om det norske mediemarkedet forteller at vi utvikle oss videre. Det passer godt for en avis som Dagbladet. Redaksjonell stagnasjon og likegyldighet har aldri hatt gode vekstvilkår i Dagblad-huset.

© Dagbladet