Dialog, Nome?
Av LINN ULLMANN
Peter Nome liker ikke min kritikk av hans Gringo-program om Ku Klux Klan, det kan jeg forstå. Det jeg imidlertid ikke forstår er at han, i sitt svar til meg, kaster bort spalteplass på å være indignert. Denne debatten handler, slik jeg har oppfattet det, om prinsipielle problemstillinger: Hvordan forholder vi oss til ekstremismen, hvor kritiske bør vi være, hvor lett skal vi ta på ting, og hvilke forpliktelser gir ytringsfriheten oss?

Jeg mener fortsatt at Peter Nome har laget et underholdningsprogram, uten politisk, geografisk eller historisk sammenheng. Samtidig mener jeg at begrepet underholdning inbefatter mye mer enn uskyldig humor. I USA har man skjønt at det kan være riktig underholdende (og innbringende) å vise fram dritt på TV: Jo mer sjokkerende en person oppfører seg, jo bedre. Derfor er rasister, fascister og nynazister populære tv-gjester i enkelte programmer. Dette er, kort og godt fråtse-tv. Det blir mer og mer vanlig. Mitt poeng er: Vil vi ha denne type journalistiske formidling i Norge? Vil Peter Nome det? Er dette en ok måte å forholde seg til ekstremismen på?

Nome vil, i sitt innlegg, ikke svare på hvorfor han har valgt den formen han har gjort. Jeg tror hans forførende, halvlitterære , og stilige innpakning - musikken, Cadillacen, de ugjennomtenkte kommentarene, strandbildene, solbrillene - er med på å uvirkeliggjøre programmets alvorlige tema. Alt synes fremmed, eksotisk og ugjennkjennbart. Nome påpeker videre at man ikke bekjemper ekstremismen med forbud og fortielse. Jeg er selvfølgelig enig med ham, men stiller likevel spørsmålet: Er ikke denne typen tema-trivialisering en form for fortielse? Hva vet vi i dag, som vi ikke visste før programmet? At Ku Klux Klan-medlemmene er rasister?

I et gammelt nummer av det internasjonale tidsskriftet Index on censorship (1994), sier forfatteren Umberto Eco: Å være tolerant betyr å sette grenser for det utolererbare. Han beklager seg over at mange intellektuelle har en tendens til å åpne seg for alt, også det ekstreme høyre, i frykt for å falle tilbake i gamle dogmatiske roller. Han illustrerer forskjellen mellom det å være i dialog og det å være fanget . Å gå inn på rasistenes, fascistenes, nynazistenes premisser - under dekke av å ville føre en dialog med dem - er det samme som å være fanget , mener Eco. Det leder ingen vei.

Kanskje noe å tenke på, neste gang man lar seg invitere på kaffe og kake av menn i laken.

© Dagbladet