Storbritannias konservative statsminisiter har igjen overlevd en politisk krise. Det går mot nyvalg, og i en valgkamp må ingen undervurdere John Major.
Major overlever
LONDON (Dagbladet): Statsminister John Major overlevde igjen et mistillitsforslag mandag. Han viste sine evner som politisk hestehandler og kjøpte de nordirske unionistene. Han overrasker stadig ved å overleve kriser.
Av JAN TYSTAD
Labour stilte forslag om at landbruksminister Douglas Hogg måtte fjernes for sin udugelige behandling av kugalskap og manglende evne til å få opphevd eksportforbudet fra EU. Det har kostet britiske skattebetalere milliarder av pund. Statsminister Major skaffet seg unionistenes støtte ved å love at storfe fra Nord-Irland skal bli det første britiske kjøttet som eksporteres. Det har ikke vært kugalskap i Nord-Irland, storfekjøttet derfra er trygt å spise.
Neste problem blir suppleringsvalget i Wirral South utenfor Manchester den 27. februar. Det var en konservativ valgkrets, men kan nå bli overtatt av Labour. Hvis det viser seg at valget ikke blir en katastrofe for Major, kan han føle seg fristet til å ta nyvalg nå. Hvis nederlaget blir stort, vil han vente med parlamentsvalg til 1. mai. Major har flere ganger antydet at hans favorittdato for parlamentsvalg er 1. mai. Han regner med at landets økonomi vil bedres og at folk vil føle at de lever i en oppgangstid.
Riktignok leder Labour klart i alle meningsmålinger, men det gjorde partiet også i 1992 da John Major gikk hen og vant. Man bør ikke avskrive ham. Han har planlagt å gå ut på gater og torg med sin såpekasse og snakke til folket. Det var denne taktikken som snudde stemningen i 1992. I tillegg har han flere kort, EU-kortet er det viktigste. John Major vil ikke gå ut av EU, men han har sympati for EU-skeptikerne. Han mener en av de viktigste grunnene til at arbeidsløsheten synker og at stadig flere japanske, amerikanske, franske og tyske selskaper etablerer seg i Storbritannia, er at landet reserverte seg mot det sosiale avsnitt i Maastricht-avtalen.
Det sosial avsnittet fastsetter en minstelønn, minimums arbeidstid og lengre ferier. Britene har klart å unngå disse bestemmelsene og Major vil at det skal fortsette slik. I tillegg kommer han til å love at britene skal få beholde sitt pund. Han ønsker ikke å innføre en felles myntenhet på dette tidspunktet. Han vil også beholde vetoretten i EU.
Labour er mer uklar overfor EU. Partiet ønsker å vedta det sosiale avsnitt og Labour-lederne er ikke så redd for felles myntenhet og felles sentralbank i EU. Partiet har forandret seg vesentlig under Tony Blairs ledelse. Han har stjålet de konservatives klær. Han har lovet at det ikke skal bli høyere inntektsskatt, han har til og med foreslått at minimumsskatten senkes til ti prosent.
Partiet har forlatt sin skolepolitikk. Nå går Labour inn for å beholde privatskolene og at man godtar utvelgelse til gymnas. Tidligere gikk Labour inn for ensartede videregående skoler, nå skal foreldre kunne velge skoleform. Når det gjelder lov og orden-politikken, er det heller ikke noen forskjell på de to partiene. Labour vil ha strenge straffer, flere fengsler og portforbud for håpløse ungdommer som steller til bråk om kveldene.
Britene har to blå partier, Det konservative parti og Labour, å velge mellom ved dette valget og i tillegg liberaldemokratene som ønsker at de skal komme i vippeposisjon og få plass i en Labour-ledet regjering. I tillegg er det kommet en rekke småpartier. Mangemilliardæren Sir James Goldsmith har startet Folkeavstemningspartiet om holdningen til EU, og satser 200 millioner kroner på å stille flere hundre kandidater. Hittil har han gjort det dårlig. Han får mindre enn en prosent oppslutning. Det finnes også et uavhengighetsparti, som vil ta Storbritannia ut av EU. Det har fått tilslutning fra flere av dem som opprinnelig støttet Goldsmiths Folkeavstemningsparti, men heller ikke de kommer til å få nok stemmer til å få valgt noen inn i parlamentet. Det samme gjelder Arthur Scargills Sosialistparti , som appellerer til sosialistene i Labour om å gå ut og støtte dem.