De ekle ytringene
Når går en ytring over fra å være et synspunkt eller en mening til å være en fornærmelse eller en forbrytelse? Spørsmål om menneskerettigheter er aktuelle i alle verdensdeler og avslører mange fasetter i folkemening, politiske stemningsbølger og filosofiske og juridiske spissfindigheter.

Monitor: MARKUS MARKUSSON
I Sør-Afrika diskuterer man heftig det utlovede amnestiet for de grusomste forbrytelser mot menneskeheten. Fra ytringsfrihetens høyborg USA kommer en film om retten til pornografiske ytringer. I Storbritannia legger man fram lovforslag som vil forby ytringer om at holocaust var rent oppspinn. I en lang rekke land kan man ikke diskutere fritt i det hele tatt.
I Norge venter vi på kjennelsen i Kjuus-saken på fredag. Den står i en særstilling fordi den kan rammes av en spesialparagraf mot rasediskriminering i straffeloven. Men et annet partiprogram - det som programfestet væpnet revolusjon - blir godtatt fordi det beskyttes av tidas politiske korrekthet. Og nå diskuterer vi journalistenes opptreden innenfor ytringsfrihetens rammer.
Vi reagerer når en sjekkeprogramleder intervjuer en luksushore. Han gjør det riktignok ulidelig klossete, men andre har gjort det samme før ham. Dagbladets journalister og Petter Nome har stilt de samme spørsmålene til den samme horen. Nå protesterer vi fordi intervjuet skjer i uvante rammer.
I NRK Radio begås en profesjonell brøler når den tiltalte lederen av Hvit Valgallianse inviteres til koseprat, og nå er det Petter Nome som får gjennomgå fordi han lot Ku Klux Klan få en sjanse i sitt «Gringos»-program.
Noen kritiserer Nome fordi han bringer KKK-stoff i et program som oppfattes som et underholdningsprogram, andre fordi han gjør det journalistisk uprofesjonelt og noen fordi han i det hele tatt «lar KKK få en sjanse». Til grunn for all kritikken synes å ligge en vemmelse over budskapet. Når man ikke liker det, skyter man på budbringeren i stedet for å angripe budskapet. Her som i Kjuus-saken blir et av spørsmålene: Skal man forby det for å slippe å se det?
Forsvinner nazismen og rasismen hvis man gjemmer den?
I flere land har man støtt på problemer når man har forsøkt å forby holocaust-benektelse ved lov. Deborah Lipstadt, som er en ledende ekspert på moderne antisemittisme, sier at «slik lovgivning gjør den legale arena til et historisk forum, noe rettssalen aldri var ment å være».
Forfatteren og spaltisten Robert Harris i Sunday Times sier at han som forfatter forlanger å få vite hva slags forkrøplede sinn hans medborgere har. Han sier også at mens nynazistene er en liten gruppe, er det fremdeles 45 prosent som stemmer på Stalins etterkommere. Skulle man forby all benektelse av Stalins grusomheter, av Pol Pots? Å bli forbudt er ekstremistenes høyeste ønske. Det skaper publisitet, sympati og martyrium og det signaliserer også at det er meninger som er så sterke at samfunnet ikke tør å tillate dem.
Harris' svenske kollega Maria-Pia Boethius, som har skrevet en bok om Sveriges svik under annen verdenskrig, sier nå i en ny bok at man i Sverige ikke har gjort nazismen til et tabu, men det var oppgjøret med den utbredte svenske nazisympatien som ble gjort til et tabu.
Slik går diskusjonen - også internasjonalt - og det blir hele tida et spørsmål om hvilke ytringer vi tåler og hvilke ikke. Vi gjentar at de harmløse ytringene ikke trenger noen beskyttelse, det er de uhyggeligste og mest truende vi må se i hvitøyet. Hvorvidt vi gjør det en fredagskveld eller en søndag formiddag er bare et spørsmål om profesjonalitet.

© Dagbladet