Å forvalte sitt pund
Av STÅLE WIKSHÅLAND
«Otello»-maskineriet ruller videre i Folketeaterbygningen på Youngstorget. Musikksjef Martin Honeck har strammet opp orkestret og pusset bort alle bilydene fra premieren. Otello selv har slitt ut det han hadde igjen av stemme. Og Ragnhild Heiland Sørensen har kvittet seg med sin influensa og trådt inn i forestillingen som Desdemona, slik den opprinnelige planen var. Det alene er verd et besøk, når den vakreste av de yngre stemmene - og det sier ikke lite, i et sanger-miljø der nivået er bemerkelsesverdig høyt - tar mål av seg til å fylle en av de mest finstemte kvinnerollene i hele operalitteraturen.
Oppsetningen gjør det ikke akkurat lett for henne. Honecks topptrimmede orkester dypetser de hardeste konturene i dramaet, helt i tråd med regissør Stein Winges profilering av stykket, og kjærer mindre om de vare linjene i portretteringen av Desdemona. Kostymevalgene og Winges bevegelsesmani i devaluerer Desdemonas verdighet fullstendig, og rammer på denne måten hennes personlige autoritet, som er alt hun har å stå imot med når kjærligheten brister og plottet overkjører henne. Partneren, som hun i det minste skal synge noen vakre duetter med før denne beretningen om et varslet mord går mot sin ubønnhørlige slutt, er på sin side altså vokalt på det nærmeste indisponert.
Likevel kommer hun gjennom, om enn med et dybderegister nesten uten klang (sykdomsrester?), ganske særlig der hvor hun står alene på scenen, i siste akt. Der fornemmer vi den diskri sceneautoriteten, og opplever en stemme så rik på valører at den kan skyggelegge hele Desdemona, trekke nyansene opp med bløte, men distinkte konturer.
Så gjorde de med andre ord et riktig valg igjen, ledelsen på Den Norske Opera, i pleien av Ragnhild Heiland Sørensens talent. Hennes Desdemona innfrir langt på vei forventningene som for alvor ble skapt gjennom henne Liz i «Turandot», og skrudd skyhøyt etter tittelrollen i «Butterfly».
Som ung og fast ansatt sanger er hun helt avhengig av at Den Norske Opera satser på hva som er best for henne, og ikke på kortsiktige behov for å fylle spilleplanen.
Det er ikke mange Den Norske Opera har tatt ansvaret for på denne måten. Så vidt jeg husker fra de seinere år gjelder det bare Trond Hallstein Moe, i tillegg til Ragnhild Heiland Sørensen. Men det er ingen andre enn en fullt utbygd nasjonalopera som kan kursivereskan gjøre det. Da trenger Den Norske Opera et hus hvor de kan spille flere forestillinger enn hva som noen gang kan bli mulig på Youngstorget.
Valget er enkelt, om man da ikke synes at kunstnerisk talent utenom det vanlige skal forvises til bakgården i Jaglands norske hus.

© Dagbladet