[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]


Ap-fraksjonen i finanskomiteen lager stadig nye definisjoner på sosialdemokratisk politikk. De har liberalisert aksjemarkedet maksimalt, mens de i fullt alvor vil sende skatteetaten inn i våre hjem for å sjekke hvem som bruker PC-en.


Politisk konsekvens
Arbeiderpartiets sjarmoffensiv overfor velgere som tradisjonelt sett stemmer Høyre intensiveres. Mens sjefredaktør Kåre Valebrokk i Dagens Næringsliv vil regulere aksjemarkedet, står Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmann Bjørnar Olsen på motsatt standpunkt: Regelverket er godt nok, det er opp til aktørene å overholde det.

Av ARNE O. HOLM
Kanskje er det Olsens metode som praktiseres i Kredittilsynet, som på egen hånd ikke har vist seg særlig brysom overfor et opphetet aksjemarked. Kredittilsynet er tildelt en kontrolloppgave, men Olsens metode er selvfølgelig mye enklere. Ressursene kan i stedet brukes på skattejakt blant lønnsmottakeres hjemme-PC-er, Arbeiderpartiets andre fanesak så langt i valgkampen.
Men la oss ta det hele i tur og orden.
For et par måneder siden fjernet regjeringspartiet de siste plagsomme restriksjoner i aksjemarkedet. Forhold som tidligere ble rammet av straffeloven, ble legalisert. Ifølge stortingsflertallet tvang en slik liberalisering seg fram som en konsekvens av «teknologisk utvikling og markedstilpasning». Jeg vet ikke helt hva dette betyr, men overfor et lydhørt Arbeiderparti må argumentene åpenbart ha virket. I tur og orden åpnet partiet både for egenhandel og meklerfinansiert aksjehandel. Etikken ble overlatt til de enkelte foretak.
Deler av aksjemarkedet fikk et spillerom de knapt hadde drømt om, i tillegg til at de selv skulle ha ansvar for å regulere grådigheten gjennom et sett av interne regler. Det er ikke uten videre enkelt å forstå hvordan interne regler skulle medføre en etisk skjerpelse i forhold til det et politisk flertall aksepterte. Å regulere grådighet ved hjelp av frivillige virkemidler er bare teoretisk mulig.
I løpet av kort tid begynte pressen å fortelle hvordan de nye reglene virket. Ved hjelp av «teknologisk utvikling og markedstilpasning» fylte enkelte aktører sine bankkonti i et forrykende tempo, mens de skviset aksjesparere og nykommere på Oslo Børs. Alt dette skjedde med politisk velsignelse og uten at Kredittilsynet grep inn, og før det politiske Norge igjen begynte å hoppe i sine stoler, som alltid forundret over at noen tar lovverket på alvor og forsyner seg av de fruktfat som blir satt fram.
Av frykt for at politikerne skal benytte de nye finansskandalene til å reversere det liberaliserte aksjemarked, tok Åge Korsvold i Storebrand affære. En hel forvalter i Storebrand ble fjernet, samtidig som det med stortromme-akkompagnement ble innført forbud mot egenhandel i aksjer. Korsvold trodde dermed han hadde tilfredsstilt både egne ansatte og opinionen for øvrig. Men det var før han oppdaget at forbudet rammet hans egen portefølje. Ett døgn senere innkalte styreformannen i Storebrand, Jon R. Gundersen, til ny pressekonferanse, bare for å fortelle at det nye regelverket ikke gjaldt for opsjonshandel i Storebrand. Den eneste i selskapet som har opsjoner er konsernsjefen, som dermed sikret seg atten millioner kroner for tre års arbeid.
Ikke før var skandalene fordøyd før Arbeiderpartiets finanspolitiske talsmenn på nytt klarte å flytte fokus dit de mener det hører hjemme. I Skattedirektoratet hadde man nemlig oppdaget at det fantes PC-er i de norske hjem som var betalt av arbeidsgiveren. Et stadig synkende antall skattepliktige lønnstakere ble dermed med nådeløs presisjon prikket inn av sosialdemokratisk klåfingrethet. Fra arbeidsgiversiden er PC-investeringene ment som en investering i produktivitetsøkning, og et forsøk på å henge med i den teknologiske utviklingen. I Arbeiderpartiets finanspolitiske fraksjon oppfattes dette som noe helt annet. Mens de har liberalisert aksjemarkedet slik at skandalene står i kø, makter de samtidig å legge ansiktet i gravalvorlige folder av frykt for at noen av lønnsmottakernes barn skal komme borti tastaturet. Og gjør de det, skal PC-en beskattes.
Fra politikere som i fullt alvor vurderer å boligbeskatte utsikt, kan man ikke vente annet. Ap-fraksjonen er i det minste konsekvent. Konsekvent på bærtur.


[ :nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet