Lille, snille krokodille
Av VIBEKE KNOOP RACHLINE
PARIS (Dagbladet): Simone de Beauvoirs brev til sin amerikanske elsker, romanforfatteren Nelson Algren, utgis nå i Frankrike. De gir et helt nytt bilde av vårt kvinneideal Beauvoir, som selv definerer seg som en «adlydende arabisk hustru»! Algren er hennes «elskede krokodille» eller «fjerne ektemann». Det ble kjærlighet ved første blikk mellom de to. Det var i Chigaco i 1947. Beauvoir var 39 og utgjorde allerede et legendarisk par med Jean-Paul Sartre i Paris. Hun var sjefredaktør for «Les Temps Modernes» og hadde allerede utgitt «Gjesten». Beauvoir var i USA for en serie med konferanser. Det var hun som ringte - tre ganger - for å få en avtale med Algren. Han var høy, blond, litt svensk, med levende, blå øyne. Sartres rake motsetning.
Hun falt pladask. Han også. Etter fem måneder reiste hun tilbake til Sartre. Det var aldri snakk om å bryte med ham for Algrens skyld. Aldri. Men Beauvoir traff sin store amerikanske kjærlighet flere ganger i løpet av tre år. Han var hennes «elskede krokodille». Selv var hun jo, stadig i dyreriket, Sartres «bever».
Brevene begynte å krysse Atlanteren. 304 i alt. Alle på engelsk. Hun fortalte Algren alt. Det gikk ikke ett minutt av dagen eller natten uten at hun tenkte på sin «elskede mann». Hun var som forvandlet. Simone de Beauvoir, som var kjent for å være hard og tøff, ble myk og sentimental. Kjærligheten beskyttet henne mot kulde og varme, mot alderdom og død. Hun, som bare levde for neste dag, levde nå for evigheten, og var hans «for alltid». Stolt viste hun fram ringen hun hadde fått av ham, og sørget for å få plassert hans navn i konversasjonen. «Kort sagt, jeg blir idiot, og jeg som ble ansett som en intelligent kvinne.» Under hennes tilsynelatende iskalde ytre sydet det. Sartre fikk sitt pass påskrevet. Han var en «varm, levende mann i alt, bortsett fra i senga».
Hun gikk enda lenger. Beauvoir, alle kvinners store ideal, fornektet sine egne ideer. «Jeg skal være snill, jeg skal vaske opp, jeg skal selv gå og kjøpe egg til romkaken, jeg skal ikke røre ved håret, kinnet eller skulderen din uten din tillatelse,» skrev hun. Hun, som hadde gjort narr av tåreperser, forsto dem med ett.
Det eneste vi ikke får vite, er hva han svarte. Den amerikanske forleggeren nedla veto til Beauvoirs adoptivdatter, som har oversatt og utgitt brevsamlingen. I 1981 sa Algren i sitt siste intervju at kjærlighetsbrev burde forbli private.
Beauvoir glemte ham aldri, og ble begravet med Nelson Algrens ring på fingeren.

© Dagbladet