Det er lett å overse vektleggingen av menneskelivets åndelige side i det materialistiske Amerika, der kirkene er strengt atskilt fra staten.

Guds eget land
NEW YORK (Dagbladet): Amerika er Guds eget land, men det har ingen ordentlig katedral og ingen by som er helligere enn andre. Det strenge skillet mellom kirke og stat er landets største politiske oppfinnelse, funnet opp av fanatisk troende på flukt fra stat og kirke i «Den gamle verden» som ville vanne troen deres ut.

Av HALVOR ELVIK

Aktiv tro er mye mer utbredt her enn i «Den gamle verden», der kirke og stat er mer sammenvevd, men sterkere utvannet, slik som i Norge. Antakelig er religiøs ekstremisme og søken etter den alternative, «ekte» religiøse opplevelse vesentlig mer utbredt i USA enn i andre, vestlige industrisamfunn. John Arne Markussen skriver i sin ferske USA-bok om hvor innvevd religiøse referanser er i det amerikanske politiske liv, og trekker fram at ikke engang Jimmy Carter var så åpenlyst religiøst aktiv som president Bill Clinton fra sørstaten Arkansas. Ved innledningen til sin andre presidentperiode har Bill Clinton funnet sin stemme og perfeksjonert sin rolle som nasjonens fremste prest. Han er sjelden bedre retorisk enn når han taler til forsamlinger som «Den nasjonale bønnefrokost», der han prekte for noen dager siden. Foran slike forsamlinger går politikk og forkynnelse opp i en høyere enhet. Clintons erfaring i dag synes å være at dette kan fungere samlende der politikken ellers splitter.
Clinton fant dette ståstedet da han ble nasjonens trøster etter bomben i Oklahoma, og nasjonen syntes godt om det den hørte, fordi presidentens ord og fakter fant resonans i nasjonens religiøse sorg og lengsel.De siste åtte årene har den politisk-religiøse bevegelsen Christian Coalition blandet tro og politikk inntil det totalitært absurde. Deres mål er å få vedtatt lover som skal regulere fram en mer utbredt religionsutøvelse i skoler og amerikanske hjem. Nylig offentliggjorde agenten til skuespilleren Tom Cruise en helsides annonse i New York Times der påstanden var at dagens tyske myndigheter driver samme forfølgelse av scientologikirkens tilhengere som nazistene gjorde av jødene før krigen. I den absurde diskusjonen som fulgte, forsvarte opphavsmennene seg med at sammenlikningen bare gjaldt tilstandene «før krigen» og derfor ikke omfattet folkemordet i Holocaust. Det vakte betydelig oppsikt at på en lang liste av underskrivere sto stjernenavn som Tom Cruise, John Travolta og Goldie Hawn. Lista beviste at scientologikirken har skaffet seg et solid feste i industrien som skaper nasjonens dominerende visuelle inntrykk og uttrykk.95 prosent av amerikanerne sier at de tror på Gud. Religion er viktig for 77 prosent av befolkningen. 20 prosent av befolkningen går jevnlig i kirkene. Fire av fem tror på mirakler, og 65 prosent er overbevist om at djevelen eksisterer. En av forskjellene mellom amerikansk aktiv tro og for eksempel europeisk, er at for amerikanere er Guds kirke ikke først og fremst en bygning, men en menighet.
Professor Garry Wills skriver at den troende amerikaner fjerner seg enda lenger fra konseptet med hellige hus og steder: «I virkeligheten var menigheten underordnet den enkelte, individuelle sjelens ensomme møte med sin Gud.»Wills skriver om en hvit trosutøvelse, og drøfter ikke den annerledes og sterke innflytelse de svarte kirkesamfunnene fremdeles har som kollektiv og beskyttelse for den undertrykte og diskriminerte. Her framstår de svarte menighetene nok en gang som sentrale institusjoner i den nye, gryende svarte bevisstgjøringsbølgen. «Nation of Islam» som nå ledes av Louis Farrakhan, og som en gang hadde Muhammad Ali som medlem, er et rand-eksempel på dette. Ved slutten av årtusenet er det amerikanske samfunnet på åndelig søk og synes svært mottakelig for religiøse symboler og budskap som framføres i en prediken-tradisjon. Det er kanskje ikke tilfeldig at disse trekkene kommer sterkere til syne samtidig med at babyboomerne fyller 50 år og blir klar over at de likevel ikke kommer til å leve evig her på jorda.

© Dagbladet