Hvitt som snø
Av HARALD FLOR
Til tross for at et monokromt - ensfarget - lerret står i fokus på Nationaltheatrets nye forestilling «Kunst», er ikke stykket et debattinnlegg mot en maleriform som forbindes med modernismen. Riktignok klarte Sverre Anker Ousdals rolleskikkelse Marc å lokke en del lattersalver mot et slikt mål, men bare som innledende ledd i forfatterens målsetting med å la det svale, hvite bildet utløse en rødglødende temperatur i den velspilte diskusjonen om vennskap mellom menn. Yasmina Reza bruker nok elementer fra fransk folkekomedie for framdriften av sitt skuespill, men derfra til å surfe på populistisk kunstfiendtlighet - som i dag er en av nasjonalisten Jean Marie Le Pens brunskimrende flaggsaker - er en retning som den jødiskfødte suksessdramatikeren vet å styre unna. Ikke minst fordi modellen for stykkets kunstner - Antrios - vil være en lett identifiserbar skikkelse i Frankrikes kunstliv og har også et internasjonalt navn som signaturen Martin Barri.Det monokrome maleri er heller ingen kunsthistorisk nykomling, og knyttes til den russiske maleren Kasimir Malevitsjs serie av svarte, røde og hvite kvadrater fra mer enn 80 år tilbake. Malevitsj mente at publikum betraktet den klassiske tradisjon som en billedmessig ansamling av ting, og at den dermed skjulte sin sanne verdi. Hans egne malerier skulle eksemplifisere «gjenoppdagelsen av en ren kunst», og synliggjøre den «følelse av gjenstandsløshet» som tradisjonen hadde tapt.Interessant i denne sammenheng er at Malevitsj «prøvekjørte» sitt nye maleriske program på teaterscenen, da det svarte kvadratet ble brukt som scenografisk element i futuristen Matiusjins opera «Seier over sola» i 1913. De to forestillingene i St. Petersburgs Luna Park skapte helt andre reaksjoner hos publikum, enn dem man hørte på Nationaltheatret premierekvelden. Historien vitner også om at scenograf Ingeborg Kvamme skriver seg inn i en lang tradisjon med sin gode minimalistiske løsning.Det monokrome maleri har også sine franske forgjengere, noe Museet for samtidskunst snart vil vise med sin minneutstilling over Yves Klein (1928- 1962). Kanskje vil noen forarges over hans «tradisjonsløshet», men han så i alle fall middelaldermaleren Giotto som forløper for sine blå monokromier. Meningen bak «Det hvite lerret» er ikke å få folk til å se rødt, men heller å gi blikket tid til å øyne at malerisk følsomhet kan være like sensibel som «Frøken Smillas fornemmelser for snø».

© Dagbladet