Vi vet ikke nok om hvor skadelige tilsetningsstoffer i mat er. Da bør tvilen komme forbrukerne til gode.

Maten vi stoler på
«Din mat skal være din medisin,» sa legekunstens far, Hippokrates. Hva ville han sagt i dag om giftsprøytede mandariner og pølser med nitritt? Ville han trodd på ekspertenes påstand om at litt E250 overhodet ikke er helseskadelig?

Av AUD DALSEGG
I dagens samfunn kan vi ikke leve uten tilsetningsstoffer i maten. De beskytter blant annet mot farlig bakteriedannelse. Etter hvert er det utviklet tusenvis av ulike E-stoffer, og mange har bare den egenskapen at de gir «liksom»-smak, -lukt og -konsistens. De har gitt industrien muligheter til å produsere en mengde nye ferdigmatprodukter, godterier og brus.
Vet vi nok om langtidsvirkningen av alle disse fremmedstoffene? Ifølge Statens næringsmiddeltilsyn er ikke tilsetningsstoffene som brukes i Norge i dag helseskadelige, ikke i de mengdene som tillates. På et seminar om matvareallergier nylig hevdet eksperter fra SNT at det som skrives om de såkalt farlige E-stoffene er usaklig tull og bare egnet til å skremme opp folk. Samtidig leser vi i Store norske leksikon, under «Kreft»:
«En viktig gruppe kreftfremkallende stoffer er nitrosoaminer, som muligens kan dannes i kroppen fra nitritter, som ble brukt som konserveringsmiddel og for å gi kjøtt en frisk rød farge. Bruk av nitritter som tilsetning er nå forbudt i Norge.»
Forfatteren tar det som en selvfølge at nitritt fortsatt er forbudt, slik det var på 70-tallet. Men kjøttbransjen presset på og fikk det lovlig igjen på 80-tallet, riktignok i begrensede mengder. Men godtar vi de nye EU-direktivene om matsminke m.m., betyr det at matindustrien kan tilsette mer nitritt enn i dag, slik at vi får «penere» leverposteier.
Det er en kjent sak at industriarbeidere som jobber med spesielle typer tilsetningsstoffer er mer utsatt for kreft enn andre. Likedan at fruktplantasje-arbeidere som eksponeres for store mengder sprøytemidler i påfallende grad får barn med misdannelser. Men eksperter hevdet lenge at plantevernmidlene ikke var farlige. I dag vet vi noe annet. Er det da hysterisk å tro at de samme stoffene kan være helseskadelige om de kommer via maten? Og at et «uskyldig» E-stoff kan være skadelig om vi spiser litt av det hver eneste dag?
Verken tilsetningsstoffer eller plantevernmidler har vært kommersielt interessante forskningsområder. Vi vet ikke nok om virkningen av dem på lang sikt. Det er ikke urimelig å kreve at tvilen i større grad skal gi oss strenge regler. Forbrukere som stiller seg kritiske, bør i hvert fall slippe å bli kalt hysteriske. De bør få frihet til å velge og velge bort: Valget mellom ketchupen med konserveringsmiddelet E211 og den uten. Det rare er at Idun og Nora er i stand til å produsere næringsmidler uten dette middelet når de får litt press på seg. For de fleste er det ikke så viktig om ketchupen går ut på dato nær årtusenskiftet.
Maten er vår viktigste medisin, også i dag. Det er ikke lenger noen tvil om at kostholdet betyr mye for folkehelsa. Kanskje den frittalende helseredaktøren Lita Heiding har rett når hun sier at våre statlige ernæringseksperter heller bør slå ned på all brusen og potetgullet folk propper i seg enn å angripe helmelka? Kan det være at den kunstige margarinen, som Kåre Norum og Statens ernæringsråd reklamerer slik for, ikke er bedre for folkehelsa enn naturlig smør?
Norske forbrukere har ikke vært spesielt kritiske til mat. De har tatt imot det de har fått. Slik ble en frossen ferdigpizza kalt Grandiosa Norges nasjonalrett. Den lykkelige vinner, matvaregiganten Orkla, har ikke behøvd å bekymre seg over forbrukernes kravstorhet. Eller aner vi nå en holdningsendring i retning av større bevissthet på kvalitet, utvalg og sikkerhet?
Landbruket selv, med stiftelsen Godt Norsk i spissen, forsikrer at det neste år skal være mulig å spore biffen tilbake til oksen den kommer fra. Bonden og slakteriet må kunne dokumentere kvaliteten. Hakon-Gruppen vil innføre egen kjøttkontroll, som skal være strengere enn myndighetenes. Slike kvalitets- og sporbarhetssystemer er utviklet i andre land, som resultat av økt forbrukerbevissthet. Nå er også vi på vei, men det er ikke de offisielle ekspertene som fører an. Det er de brysomme skeptikerne, de som stiller spørsmål, de som ikke uten videre godtar ekspertenes svar, som tvinger fram økt matsikkerhet.

© Dagbladet