[Meny]
DAGBLADET [Ledere] [Kommentar og kronikk] [Anmeldelser ] [Skribenter] [Kulturdebatten] [S&Oring;K]


Påstand står mot påstand når Stortingets kontrollkomiti skal lage innstilling om de hemmelige tjenester. Det avgjørende blir til sist hvem man skal tro på.


Hvem snakker sant?
- Det er et spørsmål om ordbruk. Så lakonisk lød det da tidligere partisekretær Ronald Bye skulle svare på hvorfor Haakon Lie i Lund-kommisjonen har benektet at Arbeiderpartiet hadde et eget arkiv over kommunister. Arkivet ble nemlig opprettet og vedlikeholdt av LO, ikke av partikontoret.

Av PER VASSBOTN
Dette illustrerer hvilke problemer Stortingets kontrollkomiti står overfor når den skal skrive sine innstillinger, først om Furre-saken, seinere om innstillingen fra Lund-kommisjonen. I begge komitiinnstillingene må det bli strid til og med om saksframstillingen. Det er sannsynlig at komiteen på noen punkter må nøye seg med å konstatere at påstand står mot påstand, selv etter at presisjonsnivået er brakt opp til høyeste standard.
Gårsdagens høring brøt en historisk barriere: Justisdepartementets embetsfolk snakket offentlig ut om interne departementsforhold, riktignok overvåket av den ansvarlige statsråd. Det skjedde uten at vår statsskikk falt sammen. Men det brakte for dagen enda et eksempel på stikk motsatte framstillinger av samme sak. Det kom som et sjokk for alle i det vesle høringsrommet da den avgåtte sjefen for Politiavdelingen, Berit Fosheim, fortalte at hun informerte justisminister Grete Faremo personlig, direkte og på tomannshånd allerede den 11. september 1995, eller like etterpå, om at overvåkingspolitiet foretok undersøkelser av Berge Furre i Stasi-arkivene.
Grete Faremo har jo flere ganger skildret hvordan hun «hoppet i stolen» da hun første gang fikk høre Berge Furres navn høsten 1996. Men Berit Fosheim var klar og sterk i sin melding til Stortinget og offentligheten om at statsråden ble orientert et helt år tidligere. Det skjedde på direkte oppfordring fra overvåkingssjef Hans Olav Østgård fordi Berge Furres navn, som medlem av Lund-kommisjonen, var spesielt politisk følsomt. Østgård har tidligere understreket at han gikk til Fosheim i departementet med Furres navn nettopp av denne grunn. Han ba da eksplisitt om at statsråden ble informert.
Men politisk blir det neppe flere sjokk. Faremo har forlatt regjeringen før komiteen kan bringe henne til ansvar. Komiteen har avhørt henne i ulogisk rekkefølge, før embetskvinnene. Komiteens flertall kan naturligvis velge å tro mer på Berit Fosheim enn på Grete Faremo, men noen politiske konsekvenser får det neppe. Ingen av dem kan regne med å få gjeninnta sine embeter når støvet har lagt seg.
Justisdepartementets mektige leder, departementsråd Rakel Surlien, lider fortsatt av den samme selektive hukommelse som tidligere. Sin manglende hukommelse presiserer hun ned til følgende utsagn, som også blir et spørsmål om ordbruk: - Jeg sier ikke at jeg ikke ble orientert om Berge Furres navn, jeg sier at jeg ikke kan huske at jeg ble orientert. På denne måten makter hun å føre sin embetsgjerning gjennom alle brottsjøer i departementet. Formelt uklanderlig, men i innhold og substans unnvikende, til tider innholdsløs.
Ronald Bye er på sentrale punkter et kronvitne i opprullingen av det hemmelige Norge. Hans vitnemål brakte ikke så mye nytt for dagen i forhold til det han tidligere har skrevet og sagt, men det er fortsatt schwung over hans bekjennelser og selvkritikk. Han er forsøkt latterliggjort, og hans motiver er dratt i tvil, ikke minst av partifeller, men han står fortsatt oppreist. Dette er en person som selv har deltatt i ulovlig overvåking og som derfor vet hva han snakker om. Derfor er det vel verd å notere seg følgende frifinnelse av Berge Furre: «Han er helt ufarlig, han kan ikke knekke ei flue engang, men kom inn i overvåkingsarkivene fordi han i 1958 organiserte påskeopprøret mot Arbeiderpartiets ledelse.»
Det gjenstår å høre Lund-kommisjonens leder Ketil Lund. Hans rapport vil bli stående som det epokegjørende nybrottsarbeid det er, også internasjonalt. - 70 prosent sannhet, var Ronald Byes attest. Det er ingen dårlig treffprosent etter 50 år med 100 prosent taushet. Men det gjenstår altså 30 prosent.


[ :nyheter | :meninger | :sport | :nett | :respons | :guiden | :spill | :annonser ]

© Dagbladet