Lund-kommisjonens funn er neppe den endelige versjon av det hemmelige Norge. Men nærmere sannheten er det ikke mulig å komme i dag.
Lunds utgravinger
Funnene som den store ekspedisjonen inn i det hemmelige Norge har gjort, kan nå systematiseres, etter at de har vært vist for offentligheten. Det står strid om tolkningen av funnene, men få vil bestride at det er gjort solid arbeid under utgravingene. Derimot vil mange amatørarkeologer ut fra egne teorier fortsatt hevde at på langt nær alt er avdekket.
Av PER VASSBOTN
Det er viktig å merke seg at Kontrollkomiteen i Stortinget antakelig ikke kommer til å begi seg inn i den såkalte Ramm-Setsaas-sfæren, der hvor teorien om «den fjerde tjeneste» oppsto og er blitt vedlikeholdt inntil det siste. Det betyr at denne høyst urovekkende teorien enten vil leve sitt eget udødelige liv, eller visne langsomt bort. Komiteen kan ikke godt begynne utgravingene på nytt, men i en verden hvor intet kan utelukkes, står også amatørteorier seg usedvanlig godt.
En beslutning om henleggelse er særlig oppsiktsvekkende på bakgrunn av det som skjedde under Stortingets åpne høringer. Selv ikke direkte oppfordringer fra Høyres tidligere statssekretær, den høyst troverdige Oddmund Hammerstad, eller fra Arbeiderpartiets tidligere sekretær og NATO-patente statsråd Ronald Bye om å høre navngitte personer, kommer til å føre fram. Hans Henrik Ramm og Johan Setsaas og flere med dem blir nok skuffet, men neppe overrasket. De bør, som alle oss andre, slå seg til ro med at det ikke er funnet fnugg av beviser, men samtidig trøste seg med at det var deres mistanker og indisier som satte det hele i gang.
Lund-kommisjonen er kommet sannheten om det hemmelige Norge så nær som det i dag er mulig å komme. Likevel hevdes det at 20- 30 prosent fortsatt kan være skjult. Da er det viktig å huske at det var ulovlig og instruksstridig virksomhet utgravingene skulle avdekke, ikke ethvert fenomen knyttet til virksomheten. Et eksempel på det er måten e-tjenestens avlyttingsstasjoner ble finansiert på: Ganske irregulært etter vanlig budsjettpraksis, men neppe ulovlig så lenge konstitusjonelt ansvarlige myndigheter hadde godkjent det hele. Eller påstanden om at e-tjenestens rådata ikke er under full nasjonal kontroll: Kontrollen er antakelig bevisst gitt bort av ansvarlige myndigheter, mot verdifulle gjenytelser til nasjonens beste.
Summen av kommisjonens undersøkelser, de etterfølgende åpne høringer og ikke minst riksadvokaturets, POTs og Justisdepartementets turnøvelser i og omkring Stasi-arkivene har hatt som resultat at to i utgangspunktet meget suspekte personer er frifunnet på alle punkter. Det er Trond Johansen og Berge Furre. Hvite som lam kan de spasere hånd i hånd ut av alle hemmelige affærers slagskygge, om de så ønsker.
E-tjenestens mektige nestleder Trond Johansen var likevel ingen edderkopp som misbrukte sin stilling og høye politiske kontakter. Det kan kritiseres at han ikke var mer bevisst opptatt av å beskytte sin integritet, men ulovlig er jo ikke det. Den som har lidd mest på grunn av denne manglende klarhet er nok han selv, samt noen i tjenesten som han en gang i tida må ha tråkket ettertrykkelig på tærne.
Berge Furre sitter med så mange attester for sin manglende overvåkingsmessige interesse at halvparten hadde vært nok. - Han var totalt ufarlig, kunne ikke knuse ei flue en gang, sier hans gamle erkerival, partisekretæren. - Han var aldri agent, sier KGBs tidligere sjef i Oslo. - Vi har intet på ham, har ledelsen for Stasi-arkivene sagt tre ganger, etter like mange forespørsler fra et vantro norsk overvåkingspoliti. Det finnes neppe noen som er så grundig sikkerhetsklarert som Furre. Kanskje burde han søke den ledige stillingen som overvåkingssjef?
To reinvaskede kan bokføres på historiens kredittside, mens antall personer på en omfangsrik konto dubioso er mye større. Det er rekken av partisekretærer, politifolk, embetsmenn, dommere, overvåkingssjefer, justisministrer og statsministrer som ikke ville vite hva som foregikk, eller som visste, men aldri tok affære. Deres navn vil heller ikke bli glemt.