Grammatisk "«Krig og fred»
Av FREDRIK WANDRUP
«Norsk referansegrammatikkü heter et 1223 sider langt verk i lekablokk-størrelse, en bok som av av forfatteren Karsten Alnæs under lanseringen ble kalt for norske grammatikkers svar på Tolstojs roman «Krig og fred».
Da hadde Alnæs allerede sammenlignet en rekke klassiske norske grammatikker fra Ivar Aasen og framover med henholdsvis «Det kommunistiske manifest», «Markens grøde» og «Mens vi venter på Godot». Mens disse tidligere grammatikkene altså ble sammenlignet med verker fra sin egen samtid, må språkforskerne Jan Terje Faarlund, Svein Lie og Kjell Ivar Vannebo tåle å få sitt verk «Norsk referansegrammatikk» assosiert med et 130 år gammelt verk, riktignok et mesterverk.
På den annen siden: Vi lever i en tid der klassikere nyleses og hvor mange synes det er mer nytt å finne i fortida enn i det samtidige virvar. Den enorme grammatikken er en kombinert bokmål/nynorsk-grammatikk. Den er like altomfattende som den er rik på eksempler. Og den er framfor alt beskrivende og ikke normgivende.
Det betyr at forfatterne tar sikte på å gi en tilstandsrapport om det norske språket fram mot årtusenskiftet. Boka er, som en av forfatterne uttrykker det, «et slags kartverk over moderne norsk skriftspråk». Interessant nok bygges grammatikken på et stort utvalg eksempler fra norsk fag- og skjønnlitteratur fra perioden etter krigen, særlig etter 1970. Karsten Alnæs var lykkelig og oppglødd over at hans roman «Gaia» (1977), en nærmest glemt roman om en frustrert byplanlegger, i særlig stor grad er blitt benyttet.
Det Alnæs ikke visste, er at «Gaia» ble benyttet først og fremst fordi den er en av de ikke altfor mange norske romaner som foreligger som skjermtekst. Slik sett har eksempelutvalget vært begrenset. Sentrale språkfornyere som Agnar Mykle og Axel Jensen fins for eksempel ikke i oversikten over verk som er sitert i grammatikk-teksten. På den andre siden har språkforskerne lest aviser, og en av dem gikk så langt som å innrømme at han «synes ikke avisspråket er så ille.» Snarere tvert imot, ofte er det «i avisene språklige fornyelser først dukker opp.»
Som innlegg i norsk språkdebatt byr den nye grammatikken trolig på mer fred enn krig. Her fins gullkorn (en substantivisk sammensetning der forleddet også er et substantiv) for enhver som ikke lar seg skremme av kapitteloverskrifter som «Preposisjonsfrasens oppbygning», «punktuell og terminativ tid» eller «aksjonsart som grammatisk kategori.»

© Dagbladet