På høyden av den kalde krigen ble disse landene omtalt som dominobrikker. I dag er de dynamoer i verdens mest vitale økonomiske vekstområde. Men hvor mektige og store er de blitt? Egentlig?

Oppblåste tigrer

Hvor stort er Kinas bruttonasjonalprodukt i forhold til Storbritannias? Dobbelt så stort, ti ganger så stort, hundre ganger så stort? Ingen av delene. Storbritannias samlede produksjon av varer og tjenester er fortsatt nesten dobbelt så stort som Kinas.

Av ARVID BRYNE
   Og legger man sammen BNP i de fremmeligste av de asiatiske økonomiske tigrene Hong Kong, Thailand, Malaysia, Indonesia, Singapore, Filipinene og India, blir disse i sum mindre enn hva Storbritannia står for aleine. Kinas BNP tilsvarer omtrent den totale produksjon av varer og tjenester i Belgia, Nederland og Luxemburg.
  Disse tallene er trukket fram av guvernør Chris Patten i Hong Kong i Economist. Om fire måneder skal han gi denne britiske kronkolonien tilbake til Kina. I en grundig artikkel han har kalt «Bak mytene» gir han sine observasjoner om hva som ligger til grunn for den store økonomiske veksten i området og sine tanker på den fortsatte utviklingen.
  Det er ikke snakk om noe mirakel. Den økonomiske oppgangen som smittet over fra Japan til Hong Kong, Singapore, Taiwan og Sør-Korea, så til Malaysia og Indonesia og nå til Kina og Vietnam, er verken overjordisk eller uforklarlig, påstår han. Oppgangen i Sørøst-Asia gjenspeiler det som i sin tid skjedde i Europa og Amerika. Den store forskjellen mellom den gang og nå er at utviklingen i dag går så mye raskere. I USA gikk det et halvt århundre før produksjonen per capita i 1840 var fordoblet. Fra 1978 gjorde Kina det samme på ti år.
  Symbolene på den økonomiske veksten er høyst synlige, enten det er snakk om nye skyskrapere som skyter opp i Beijing eller Shanghai, overdådige kjøpesentra og nye golfbaner, rapporter om nyrike som får drysset gull over måltidet, rekordsalg av luksusbiler og alt annet som følger i kjølvannet av den nye pengestrømmen. Men, sier Patten, når man ser det hele litt fra oven og setter det i perspektiv, er det ingen grunn til å hevde at Europa og Amerika er i ferd med å bli spilt av banen.
  Men han innrømmer at utviklingen i de sørøst-asiatiske landene skjer med rekordfart. Hvis den fortsetter som i dag, kan forholdet endres dramatisk. Da vil den samlede asiatiske økonomien ha passert det totale volum av Europa og Amerika i år 2020. Det er imidlertid viktig å undestreke ordet hvis. Det kanskje viktigste forbeholdet er befolkningsøkningen. I år 2020 vil, ifølge dagens prognoser, befolkningen i Asia være tre ganger så stor som den samlede befolkningen i Vest-Europa og Nord-Amerika. Derfor, med klare unntak for Japan, Singapore og Hong Kong, vil inntektene per capita i Asia forbli betydelig lavere enn i Europa og USA.
  Det er også viktig å ha i mente at det som nå skjer, er en gjen-etablering av den rollen Asia spilte i verdenshandelen rundt år 1900, da andelen var 32 prosent. I følge overslag fra Det internasjonale pengefond, vil prosentandelen i år 2000 være 30. Tar man utviklingen i Hong Kong som mal, er det grunnlag for å tro at dagens vekstrater vil synke. I 1960- og 1970 åra var vekstraten i Hong Kong 9 prosent, i 1980-åra sank den til sju prosent og i 1990-åra ser den ut til å ligge omkring fem prosent, hevder Patten.
  Han avviser også at den asiatiske økonomiske renessansen skyldes helt spesielle verdinormer og at verdensdelen har vendt ryggen til den dekadente liberalismen i Vesten. Asias suksess, blir det hevdet, er bygget på konfusiansk disiplin og orden. Denne krever bestemte styresett, hvor man slipper kritikk og utidig og nærgående overvåking av kritiske journalister. Aksepterer man dette, som Patten både i utgangspunkt og resultat hevder er galt, betyr det samtidig at man avviser menneskerettighetenes universelle betydning.
  Det som har skjedd og fortsatt skjer i Asia må ikke få oss til å gi avkall på sunn fornuft eller almengyldige prinsipper. Vesten har sikkert mye å lære, men vi må beholde sansen for proporsjoner og se i øynene at Asias tigre får problemer, enten disse gjelder befolkningsøkning, miljø, eksplosiv vekst i storbyene og smertefull politisk tilpassing. Men utviklingen kan ikke snus, verken økonomisk eller politisk. Og det er gode nyheter, mener Patten.

© Dagbladet