Albania, norske ml-eres fyrtårn i Europa et par tiår tilbake, kan ikke kalles fattig. Det er totalt utarmet og må liknes med Haitiunder far og sønn Duvalier eller dagens Nord-Korea.
Albansk raseri
På seinsommeren i fjor skjedde miraklet i den vesle byen Lushnje, fem mil sør for Albanias hovedstad Tirana. Da var plutselig byens middelmådige fotballag steinrikt og gikk til innkjøp av utenlandske toppspillere fra Nigeria og Brasil. Argentineren Mario Kempes, mannen bak Argentinas VM-gull i 1978 og 1982, ble engasjert som trener på millionkontrakt.
Av ARVID BRYNE
Også fotballegenden Diego Maradona skulle være på vei til denne ganske trøstesløse ansamling av betongblokker, hvor gatene flyter over av søppel og hest med kjerre dominerer trafikkbildet. Innbyggerne, med en gjennomsnittlig månedsinntekt på snaue 400 kroner, ble overbevist om at det bare var et tidsspørsmål før laget gikk til topps i Champions League.
Folk mente det var for godt til å være sant. Det var det også. I begynnelsen av januar gikk fotballklubbens eiere over ende i en dundrende konkurs. Miraklet var over. Samtidig forsvant håpet om økonomisk og politisk stabilitet i Europas fattigste land. I dag rår anarki, kaos og krigstilstand i store deler av landet.
Lushnjes fotballklubb ble eid av familien Xhaferri. Den startet en av de ni pyramidespillene som har ført landet opp i dette uføret ingen i dag ser en vei ut av. Innskyterne i pyramidespillet ble lovet opp til 100 prosent renter i måneden. Som mange kjenner til, også her i landet, er pyramidespill bra for tidlige innskytere så lenge det kommer til nye deltakere. Når innskyterne ikke finnes lenger, går pyramiden over ende og de sist ankomne sitter igjen med tapet.
- Ingen i dette landet har noensinne vært rike. Alle her ønsket å bli det. Vi skjønte aldri hvordan det fungerte. Det var for øvrig ingen som spurte, sier en kommuneansatt i Lushnje, Qazim Shabani, til Washington Post. På linje med sine aller fleste landsmenn har han tapt alt han eide på dette bitre eventyret. Og han, som alle andre, holder myndighetene ansvarlig: - De skulle advart oss. Men ingen sa noe. Og vi visste ikke hvordan kapitalismen fungerte, sier Shabani, som investerte både sine og foreldrenes sparepenger i pyramidene.
Farsotten grep alle; økonomer, akademikere av alle slag, statsansatte, sjåfører, bønder, soldater. Det er vanskelig å finne noen som ikke er direkte involvert. Mange har solgt hus og hjem og satset alt de hadde på løftene om eventyrlig rikdom. Utenlandske diplomater har regnet ut at hver familie har satset minst 3500 kroner. De høyeste totale anslag for samtlige Albanias pyramidespill er sju milliarder kroner.
Det er fem år siden Albania, som det siste landet i østblokken, ble kvitt sitt kommunistregime. Da hadde landet 5500 motorkjøretøyer, ingen eksportindustri, absolutt ingen utenlandske investeringer. Det eneste som forhindret hungersnød vinteren 1991- 92 var storstilt matvarehjelp fra Italia. Et nytt, noe mindre autoritært regime overtok tøylene, og man oppdaget plutselig at landet hadde en verdifull eksportindustri: Billig arbeidskraft. Tusener på tusener av albanere dro til utlandet, spesielt til Hellas og Italia, og tok seg dårlig betalte jobber.
Men bidragene de sendte hjem til sine familier ble til små formuer, målt med albansk målestokk. Samtidig tjente landet godt på ulovlig handel med olje og andre produkter til det boikottrammede Serbia. Det førte til en oppblomstring av kiosker og små kafeer. Satellittantenner skjøt opp som sopp, og tusener av importerte bruktbiler med nybakte sjåfører har omskapt Tirana og de andre byene til sammenhengende trafikkaos.
Løfter fra president Sali Berisha om at de som er hardest rammet i pyramidespillet skulle få sine penger tilbake, var ikke nok til å stanse raseriet. Spørsmålet er om det finnes myndighet sterk nok til å gjenetablere kontroll. I mellomtida kan albanerne se det gode liv i nabolandene på TV.
Og fortsatt sitter den nigerianske landslagsspilleren Leonardo Nosa Ineh på sin beskjedne hybel i Lushnje og lurer på hvor det ble av laget han skulle spille på.