Tre parlamentariske ledere lot seg påspandere en tur til VM, og hadde åpenbart dårlig samvittighet da de ble oppdaget.De hadde utvist dårlig skjønn.

Med buksene nede
Fra Washington til Tokyo, fra Europa til Afrika står forholdet mellom politikere, interesser og penger på dagsordenen. President Clinton har fått store problemer med bruken av Lincolns soveværelse i Det hvite hus. I London tar representanter penger for å stille spørsmål i Parlamentet. Italia er midt i en renselse, og i Tanzania ble landets president valgt på et program om antikorrupsjon i 1995. I dette selskapet blir norske politikere uskyldshvite lam.

Av GUDLEIV FORR

Men Høyres Jan Petersen, KrFs Kjell Magne Bondevik og Sp's Johan J. Jakobsen har lagt grunnlag for en nødvendig debatt også i de politiske englers land. For den Elkem-betalte turen til ski-VM i Trondheim reiser spørsmål om hvor uklare grenser går og hva slags skjønn som utøves.
Når de tre herrer nå spør hvilke regler de har brutt, får de svar som de roper i skogen. Det finnes ingen regler, og kanskje bør det heller ikke være noen. Men det finnes noe vi kan kalle reglenes ånd, som vi i jussen har lovens ånd. Særlig av ledere venter vi at det utøves godt skjønn. Politikk er en evig trening i godt skjønn. Parlamentariske ledere er i en viss forstand på statsministerskolen. Hvis de viser at de ikke behersker det gode skjønn, bør de kanskje ikke flyttes opp.
Jeg så TV-opptaket av karene da saken ble avdekket av NRK søndag, og de tre var ikke preget av god samvittighet. Nå har vel noen hver dårlig samvittighet når man ser på VM eller OL i arbeidstida. Men de tre opptrådte som gutter som har knust en vindusrute og pekte på Elkem-verten, Svein Sundsbø, som den skyldige. Men han gjorde jo jobben sin, det var politikerne som var ute og hadde det trivelig.
Fristelsene for politikere er mange. De organiserte interesser sitter som igler i partienes kropper, for å si det noe fritt med historikeren Jens Arup Seip. Men nettopp det gjør det så viktig at enkeltepisoder blir debattert, og at det generelt sett er åpenhet om slike forhold. Våre politikere skylder velgerne det. Det var derfor Stortinget innførte registret over representantenes økonomiske interesser.
Det er en vanlig reaksjon når man blir tatt med buksene nede at man spør etter hvilke regler man har brutt. Det var første forsvarsverk for de fondsforvalterne som skaffet seg aksjer på kundenes bekostning, og det er Jan Pettersens svar nå. Men som så ofte i slike saker, er det ikke regler som mangler, men god dømmekraft. Men å anvende skjønn er jo politikernes fag. Når de da svikter, skaper det naturligvis problemer for dem. I Danmark har man en tilsvarende sak gående med den nye konservative lederen Per Stig Møller. For 30 år siden ble han straffet for promillekjøring, men han benektet det da han ble bedt om å ta lederjobben etter den promillekjørende forgjenger Hans Engell. Hvis Møller også må gå, er det ikke på grunn av promillene, men på grunn av sviktende skjønn. Troverdigheten svikter.
Det er ikke mulig å regulere alt i livet. Derfor står dilemmaene i kø for oss alle med jevne mellomrom. Det er ved å takle dem man vokser, både som menneske og som politiker. Men fordi norsk politikk allerede i utgangspunktet er nokså åpen og fristelsene heller beskjedne, har Stortinget valgt å ikke gjøre som den amerikanske Kongressen og opprette etiske komiteer. I stedet har vi fått registret, rett nok etter mye protest. Men det representerer et rimelig krav til åpenhet, og en akseptabel begrensning på det alminnelige ønske om diskresjon vi har som individer. Det bør kunne inngå i politikerrollen å stå fram med sine bindinger.
Våre politikere har selvsagt et naturlig behov for å sette seg inn i hva som skjer i det norske samfunn, også i det økonomiske liv slik det kommer til uttrykk i en industribedrift som Elkem. Dermed blir de bedre i stand til å styre Norge. Stortinget kan ikke betale alle slike kontakter. Men idrettsbesøk må komme i en gråsone, akkurat som gullarmbånd og andre verdigjenstander. Får giveren da noe igjen, er det oppstått en korrupsjonssituasjon.
Det er lenge siden Einar Gerhardsen sto og småhutret på Bislet sammen med sin sønn Rune og heiet på Kupper'n. Jeg antar at han betalte selv. Men etter Trondheims-historien er i alle fall de borgerlige lederne for første gang i denne stortingsperioden enige om noe: De har ikke gjort noe galt. Kanskje det kan bli begynnelsen til et dypere samarbeid: Når de står der med buksene nede, oppdager de vel at de alle tre innerst inne har noe som likner.

© Dagbladet