Tabu-kunst i Russland
Av PETER NORMANN WAAGE
Da Peter den store åpnet Russlands første museum, fikk alle besøkende en liten mynt og en stor sup vodka. Tsaren visste at hans undersåtter ikke lot seg opplyse uten å få noe igjen for strevet. Museet, som ligger i St. Petersburg og kalles Kunstkamera, eksisterer den dag i dag. Til tross for navnet inneholder det ikke kunst slik vi forstår ordet: Samlingen består av vanskapte mennesker og dyr, forkrøplete fostre på sprit, nyfødte med åpen gane og kalver med to hoder. Peter hadde kjøpt kuriositetene av en handelsmann i Holland.
7. mars åpner en annen utstilling i Peters by. Den inneholder objekter som er like fremmedartete i dagens Russland som Peters misfostre en gang var. Eller rettere sagt: Slik vanskapninger nok fantes i virkeligheten, men skulle skjules i offentligheten, slik er også tema for den nye utstillingen velkjent. Det har bare ingenting i et museum å gjøre, mener man. Utstillingen har tittelen «Kjærlighet og erotikk i kunsten».
I sovjettida ble alt som smakte av erotikk, alle mer eller mindre avkledde skikkelser, omhyggelig låst ned i museenes magasiner. Der støvet de ned, eller de ble bevisst destruert. Til tross for alle reformer og en åpenhet som har brakt pornografi til kiosker og videobutikker, er holdningen til kunst like snerpete. Initiativtakerne til utstillingen har arbeidet i flere år for å samle materiale, de vil vise utviklingen av erotisk kunst fra antikken til i dag, og dessuten presentere moderne erotisk kunst fra Russland og Skandinavia.
Norge stiller med den største gruppen kunstnere, hele ti i tallet, deriblant Gabrielle Kielland, Olav Mosebekk og Bjørn Carlsen. Verken den alderens patos som hviler over de antikke mestere, eller den respekt som utlendinger tradisjonelt nyter i Russland, har kunnet rokke ved forestillingen om at dette dreier seg om pornografi. Det har ikke vært mulig å skaffe russiske sponsorer, det er nordiske myndigheter og nordiske firmaer som har gjort utstillingen mulig.
På en pressekonferanse som ble avholdt i januar, spurte journalistene om det ville være aldersgrense for å komme inn, om vitsen med i det hele tatt å stille slikt ut - og de bare ristet på hodet av museumsdirektørens oppfordring til å skrive om begivenheten. Om ikke redaktørene i de seriøse avisene ville nekte dem spalteplass, ville de i høyden få skrive seks- sju linjer.
Men tar jeg ikke mye feil, slipper i alle fall arrangørene å bestikke publikum med vodka.

© Dagbladet