Thorbjørn Jagland må gripe den politiske dagsorden. Det begynner å haste for ham. Når langtidsprogrammet legges fram i morgen må han komme seg på offensiven.

Mye på spill
I morgen legger statsminister Jagland fram sitt langtidsprogram. Med all den forventning som er skapt, må det bli et viktig dokument uansett hva det måtte inneholde. Jagland skal sette politiske saker på dagsorden, og få oppmerksomheten bort fra kriser og krangling. Det blir langtidsprogrammets viktigste funksjon.

Av ARNE FINBORUD
Allerede i går skisserte Jagland hovedpunktene i programmet. Det skjedde på hans månedlige møte med stortingsjournalistene. Aldri før har han sett behovet for klare valg så klart som nå, selv om han har drevet som planlegger i Arbeiderpartiet et par tiår, sier han. Tre områder peker seg ut. Eldrebølgen vil stille enorme krav til trygder og helsestell. Usikkerheten forbundet med olje- og gassinntektene gjør det nødvendig å satse på data, og alt skal skje innenfor en økologisk forsvarlig ramme. Så nye og revolusjonerende ting er jo dette ikke. Men når Jagland i går var mest opptatt av enerom til eldre, varsler det en justering både i regjeringens kurs og profil. De som har det dårligst skal nå prioriteres. Dermed vil Jagland pusse støv av Arbeiderpartiets gamle fordelingsprofil, som de siste åra er kommet mer i bakgrunnen av vekstprofilen. På mange måter er dette en variant av kampen mot grådighetskulturen, som Senterpartiet har flagget som kampsak. Det vil bli interessant hvis de to partiene, som motstandere skal være, skal kjempe side om side fram mot valget på samme saksfelt. Det kan avsløre at de to partiene er mer forlikte enn de liker å være ved.Mye står på spill for Jagland i dagene etter at langtidsprogrammet er presentert. Kommer han ikke på offensiven nå, kan det bli liten tid for ham. Allerede neste uke åpner landsmøtesesongen for de andre partiene, og mye av oppmerksomheten blir viet dem. Det er nå Jagland må legge premissene for debatten framover. Dagsordenfunksjonen pleier vanligvis å være regjeringens privilegium. Det har den ikke vært den siste tida.For nå må Jagland ha vært på hælene lenge nok. Den ene ubehagelige saken har veltet over den andre, og den nye statsministeren har hatt mer enn nok med krisehåndtering. Nå viser det seg riktignok at han mestret krisene godt. Ingen kan i dag være i tvil om at Rød-Larsens avgang var nødvendig, og de fleste mener at Grete Faremo ikke hadde noe valg. Statsministeren svingte øksa over begge. Han skjøt når noen måtte dø, som det het om Einar Gerhardsen. Med erfaringer fra den såkalte AUF-saken mente mange at krisehåndtering var Jaglands svake side. Det har så langt ikke slått til. Han bærer få merker av tumultene han har opplevd. Ja, han virker nesten påtatt sindig og avslappet. Fram mot valget må han nok skru opp temperaturen og få mer snert og schwung over sin stil. Han kan ikke bare ligge på været og stole på at opposisjonen skal gi ham en lett seier. Svake motstandere kan lett undervurderes. Men hans verste motstander kan bli velgernes manglende engasjement og likegyldighet. Det pleier å være en klar ulempe for Arbeiderpartiet. Med stor mobilisering øker også partiets stemmeandel. I dag er hver tredje velger gjerdesitter, og svært mange av dem stemte Arbeiderpartiet forrige gang. Hvis de kommer seg ned fra gjerdet, vil de fleste havne på sitt gamle partis side. Slik har det i alle fall vært før. Med dårlige meningsmålinger kan dette være Jaglands trøst. Han må rive dem ned og få dem av gårde til valglokalet. Velgere går ikke dit av gammel vane lenger. De må motiveres og føle at noe viktig står på spill. Langtidsprogrammet må ha ammunisjon i seg til slik bruk. Vanligvis er det liten oppmerksomhet rundt disse programmene, og de er fort glemt. I en oljeavhengig økonomi er det bortimot umulig å drive langtidsplanlegging. Men nå har Jagland skapt så store forventninger til programmet at han bare har seg selv å takke hvis de ikke innfris.

© Dagbladet