Den store stillheten
Av SINDRE HOVDENAKK
Et av de mest interessante temaene i Odd-Bjørn Fures pamflett «Kampen mot glemselen», er historikernes fravær fra den offentlige arena og dermed fra den løpende norske samfunnsdebatten. Fure presenterer selv forskjellige forklaringer på dette forsvinningsnummeret. Årsaken kan etter hans mening dels finnes i at historikerlauget er fortrengt fra arenaen av andre fagmiljøer - særlig de samfunnsvitenskaplige, og dels i en generell nivellering av det intellektuelle nivået i norsk presse - noe som gjør det vanskelig for akademikerne å finne passende fora for sine egne ytringer. Fure er også redelig nok til å påpeke at historikerne selv må ta en del av ansvaret for sin retrett fra offentligheten, og dermed for det kunnskapsvakuum som etter hans mening har muliggjort historierevisjonistiske ytringer han helst skulle vært foruten. Historikernes uteblivelse fra den offentlige samtalen kan imidlertid ikke drøftes uten at man også tar høyde for et annet moment. Nemlig at historikerne, i likhet med alle andre akademiske miljøer, selv må begrunne sitt krav på offentlig interesse for eget virke. Og en slik tilnærming til offentligheten, det vil si massemediene, må naturlig nok skje på medienes egne premisser.Det er selvsagt en yrkesrisiko for alle avisfolk at en ender opp med å tro at det å skrive i avisa er den mest høyverdige og interessante form for åndelig virksomhet en kan bedrive. Dit behøver slett ikke være tilfelle. Imidlertid kan en ikke unngå å registrere hvordan det akademiske miljøet i våre nærmeste naboland er til stede som deltakere i den offentlige politiske debatten på en helt annen og mer aktiv måte enn sine norske kolleger. Det gjelder ikke minst representanter fra de humanistiske fagområdene.Det virker rett og slett som om yngre danske og svenske akademikere finner det helt naturlig å engasjere seg utenfor egne kollokvierom. Ja, at de til og med har glede av å formulere seg skriftlig på en levende, lesverdig og engasjerende måte. Man kan nesten holde dem mistenkt for å tilhøre en akademisk tradisjon der retorisk bevissthet og gleden ved den gode formulering ikke virker diskrediterende for en fortsatt faglig karriere. Selv når ytringene står på trykk i aviser som også dekker sport og krim.Kanskje våre naboer, til forskjell fra Fures norske kolleger, har forstått at en sann intellektuell er en deltaker i den store samtalen. Ikke i den store stillheten.

© Dagbladet