Statsminister Benjamin Netanyahu satser høyt i den nye konflikten med palestinerne. Taktikken synes å være maksimal provokasjon, for så å mildne denne med en symbolsk innrømmelsesom kan gi Arafat en ansiktsreddende seier.

Kampen om Jerusalem
Når gravemaskinene i nær framtid ruller inn i det framtidige jødiske boligområdet Har Homa helt i utkanten av palestinsk Øst-Jerusalem, vil deres brummen fortelle palestinerne at de kan glemme kravet om at Øst-Jerusalem skal bli den framtidige hovedstaden i et uavhengig Palestina.

Av ARVID BRYNE
I sin replikk på denne siden i dag, innrømmer Israels ambassadør i Norge, Michael Shiloh, at hensikten nettopp er å forhindre at Jerusalem i framtida kan bli palestinsk hovedstad. En avgjørelse om ikke å bygge ville kunne fremme palestinske håp, sier ambassadøren.
Det er dette Shilohs landsmann, forfatteren Amos Oz, karakteriserer som konfrontasjonens logikk (Aftenposten i går). Den israelske beslutningen om å bygge ut Har Homa har til hensikt ensidig å tvinge palestinerne og den øvrige verden til å akseptere alt, om enn til protester. Det er lite gjennomtenkt, skriver Oz.
Israels talsmenn mener også det er relevant for saken at Har Homa ligger innenfor Jerusalems kommunegrenser, at det er så godt som folketomt og at området var privateid, men siden 1991 ekspropriert av den israelske regjeringen. De sier ikke at området ble okkupert i 1967, at argumentet ansees som irrelevant av palestinerne eller at forhandlingene om Jerusalems endelige status ifølge Oslo-avtalen skulle begynne i denne måneden. Den skulle også omfatte de endelige israelsk-palestinske grensene og skjebnen til de om lag fire millioner palestinske flyktningene. Etter planen skal disse forhandlingene være sluttført i 1999.
Det drøyt 1600 mål store området skal i første omgang bygges ut med 2600 boliger. Fullt utbygd vil det ha 6500 boliger som vil gi hus til 32000 israelske jøder. For å dempe protestene, har Netanyahu lovet at det også skal bygges 3500 boliger for palestinere ti forskjellige steder i Øst-Jerusalem. Men israelske tjenestemenn har seinere sådd tvil om løftet vil bli innfridd. Nå heter det at de israelske myndighetene i stedet vil nøye seg med å legge forholdene til rette for utbygging av vei, vann og kloakk.
Netanyahus provokasjonspakke omfatter også ordre om å stenge fire uavhengige palestinske forskningsinstitusjoner i Jerusalem, til tross for at hans forgjenger, Shimon Peres, i et brev til avdøde utenriksminister Johan Jørgen Holst, lovet at disse skulle få fortsette sitt virke.
Også Norges FN-ambassadør, Hans Jacob Biørn Lian, beskylder Israel for løftebrudd. Da Sikkerhetsrådet onsdag holdt sitt første møte for å diskutere det israelske boligprosjektet i Jerusalem, sa han at utbyggingen ikke bare vil stride mot Øst-Jerusalems juridiske status, men også mot Oslo-avtalens ånd. Et samlet råd, bortsett fra USA, går inn for å pålegge Israel å omgjøre beslutningen. USAs begrunnelse ble imøtesett med stor spenning, både fordi utenriksminister Madeleine Albright har vært usedvanlig krass i sin kritikk av Israel, men også fordi det var debuten til hennes etterfølger som FN-ambassadør, Bill Richardson.
Han gjentok riktignok Clintons kritikk av det israelske vedtaket, men advarte samtidig Sikkerhetsrådets medlemmer mot å vedta ting som kan skjerpe frontene. Selv om han også sa at Sikkerhetsrådet ikke er det ideelle forum for Midtøsten-konflikten, avviste han ikke endelig at USA vil slutte seg til en resolusjon som krever tilbaketrekking. I så fall vil det være historisk i forholdet mellom USA og Israel.
Det ville det også hvis Amos Oz fikk sin vilje:
«Kanskje det kan lages avtrykk av disse enkle ord «Ingen er alene i Jerusalem». Det bør festes på hver eneste israelske og palestinske bil, på alle oppslagstavler og på hvert gateskilt. Den som tror seg å leve alene i Jerusalem, dømmer seg selv til et evig liv bak høye murer, adskilt og under beleiring.»

© Dagbladet