Regjeringen satser sterkt på helse og eldreomsorg i sitt langtidsprogram. Det var den nødt til. Men er det nok til å mobilisere velgerne?

Trøste og bære
Selvsagt er det betryggende å sitte på pressekonferanse og høre både statsminister og planleggingsminister bedyre at den tilstundende eldrebølgen skal møtes med de ressurser som er påkrevd både til enerom og pleiere. Nå er vi feite 50-åringer, som visstnok skal ha fått alle ting gratis hittil i livet, utpekt som statens satsingsområde også inn i alderdommen. Skal det ende med gratis begravelse i neste langtidsprogram?

Av ARNE FINBORUD
Det er ingen tvil om at utfordringene både innen helsesektoren og eldreomsorgen er enorme. Mye av den politiske debatten den siste tida har også dreid seg om slike spørsmål. Det er derfor ingen overraskelse at regjeringen har valgt ut denne sektoren som sitt virkelige satsingsområde til langt over tusenårsskiftet. Ikke bare blir det forferdelig mange av oss gamle om noen år, vi skal leve lenger også. Desto flere må trøste og bære oss. På toppen av alt blir vi første generasjon med fulle tilleggspensjoner.
Men det finnes ikke lenger ledig arbeidskraft på markedet. Kvinnene er allerede ute i lønnet arbeid. Stikkordet for løsningen er omstilling og effektivisering i andre sektorer. Det skal frigjøre arbeidskraft og skaffe nok penger både til omsorg og pensjoner. Alt dette kan være til trøst for neste eldregenerasjon. Men kan det bære regjeringen fram til valgseier?
Thorbjørn Jagland har sagt at vi nå må velge hvilke områder vi skal satse på, og at slike valg skal prege den politiske kampen framover. Det er ingen tvil om at han og planleggingsminister Bendik Rugaas har valgt både eldre og helse. Men det var de nødt til, og det er det også politisk samstemmighet om. Derfor er det vanskelig å se at dette vil profilere Arbeiderpartiet og gi spesiell appell til velgerne. På forhånd var det klart at programmet skal gi ammunisjon til partiets valgkamp. Jagland må nå sette politiske saker på dagsorden for å komme på offensiven etter tre måneders krisehåndtering. Etter presentasjonen i går er det grunn til å tvile på om programmet holder et slikt mål.
For dette blir lite konkret, selv om det er mange skisser og gode mål. Det blir lite dristighet over de valg som er tatt. Når noe skal prioriteres, må det skje på bekostning av andre ting. Dette vrir både Jagland og Rugaas seg unna med å si at det er veksten som skal kanaliseres til satsingsområdene. De andre sektorene får klare seg på dagens nivå. Det er lite dramatisk.
Statsråd Rugaas presenterte sitt langtidsprogram som en utdyping av Arbeiderpartiets program. Selvsagt kan ikke en regjering ha to programmer. Men dette snevrer også inn rammene for langtidsprogrammet, som Jagland skal ha en folkeavstemning over ved høstens valg. Det blir lite igjen av visjonene om en ny styringsform med samråd og direkte velgerdeltakelse som vi hørte så mye om i høst. Hvilken plass skal dette opplegget ha i den videre prosessen? Arbeiderpartiets program er jo vedtatt og kan ikke påvirkes av folkemøter eller eksperter. Det ville skapt rabalder innad i partiet. Eneste funksjonen ved dette nye apparatet, hvis det i det hele tatt skal settes ut i livet, blir da å få folkets applaus til et partiprogram. Det er ingen ny oppgave verken for regjering eller parti.
Så spørs det om dette er nok til å snu en stemning blant velgerne som har gått Arbeiderpartiet imot den siste tida. Svarer programmet til forventningene? Reaksjonen fra de andre partiene vitner ikke om opphisselse eller overraskelse. De var programmert. Men det er ikke noe godt varsel for Arbeiderpartiet. Skal programmet fenge på grasrota, bør det også provosere. Det verste som kan skje Jagland nå er at programmet møtes av likegyldighet og et par skuldertrekk. Han og hans statsråder har selv sørget for å skru forventningene i været. Da har de bare seg selv å takke hvis velgerne føler seg snytt.

© Dagbladet