Drømmen om Eldorado er like gammel som spaniernes første ferd til Amerika. Men nordmenns risikovillighet må være drivkraften bak århundrets gullfunn utenfor Ecuador.

Jakten på Eldorado
Det står eventyrets glans av gullfunnet fra galeonen «La Capitana Jesus Maria». Det kan vise seg å bli den store milliardgevinsten til norske investorer. Men først og fremst er det virkeliggjøringen av enhver gutts drøm. Med det falmede kartet i hånden har noenhver lekt seg med tanken om å finne skatten på havsens bunn.

Av GUDLEIV FORR
   Drømmen om Eldorado har fulgt europeerne siden conqustadorenes tid på 1500-tallet, og dukker opp i litteraturen hos Milton og Voltaire. Myten handler om indianerhøvdingen på høysletten i Colombia som pudret seg med gullstøv og som reiste ut på innsjøen Guatavita for å ofre gull og smaragder og skylle av seg gullstøvet med vannet. Legenden ble fanget opp av de spanske conquistadores og ble en drivkraft bak deres erobringer. En av dem meldte til og med at han hadde besøkt Eldorado i byen Omagua. Det var nok et reklametriks. Men i 1538 møttes spanjere fra Peru og tyskere fra Venezuela ved Bogota på leting etter «den forgylte mann».

  Med åra vokste fortellingen om Eldorado. Det ble navnet på et land som flommet over av gull og edle steiner. Blant dem som lette etter det var Gonzalez Pizarro som krysset Andes fra Quito og Sir Walter Raleigh, Elizabeth Is elsker og yndling, som først brakte poteten og tobakken til England, men som seinere dro ut for å finne den store gullskatten i Sør-Amerika. Eldorado ble tegnet inn på kart over Brazil og Guiana i mange år etterpå.

  Så når det først skal finnes en gullskatt, hva er vel mer i samsvar med fantasiens eggende drømmeverden enn at den ligger på havets bunn utenfor Sør-Amerikas kyst, i form av gull og edelsteiner fra inkaenes ufattelige verdier, ombord i et spansk handelsskip fra 1500-tallet. Skatter fra havarerte spanske skip på vei fra Amerika til Europa er del av Eldorado-myten. Skatten utenfor Ecuador har vært jaktet på av eventyrere siden forliset. Men at det ble nordmenn som fant den til slutt, skyldes nok ingen tilfeldighet. Dette er vi som skapt til.

  For det går en linje fra Lindisfarne kloster i Nordsjøen, hjemsøkt av norske vikinger i 793 til Punta Carnero i Ecuador, der den norske eventyreren og dykkeren Anton Smith fant «La Capitana Jesus Maria» sist søndag. At det også var norske investorer som finansierte det hele er like naturlig som at middelalderkongene utstyrte ferder til Irskesjøen og Normandie for over 1000 år siden.

  Drømmen om det store varpet ligger dypt nedfelt i nordmenn. Det var drivkraften bak skipsfartseventyret som startet i forrige århundre, det drev fram hvalfangsten i vårt århundre, det har gitt oss ry som oljeletere de siste tre årtier. Alexander Kielland har skildret den norske risikokulturen i Worse-bøkene, Knut Hamsun skapte sin August. De store handelshus av Collett og Anker i begynnelsen av forrige århundre, blomstret opp og gikk under, ikke som hos Thomas Manns Buddenbrooks etter tre generesjoner, men i samme generasjon. Å satse alt var norske kapitalisters vis.

  Man skal selvsagt være forsiktig med å operere med begrep som folkekarakter og nasjonaltrekk. Det sømmer seg vel ikke helt en som bekjenner seg til en rasjonell tilnærming til tilværelsen. Men det er forskjell på nordmenn og andre nordiske folk i denne henseende: Der nordmenn er ivrig etter å komme igang med prosjekter, skal svenskene ha struktur og regler. Der dansker er kremmere med sans for en solid bunnlinje, er nordmenn villig til å satse penger på det mest hasardiøse foretak. Det er først i vår tid at komandittister sikrer seg gjenkjøpsavtaler og verdipapirforvaltere kjøper aksjer som de selv kan skru prisen opp på for å håve inn en formue. Lotto-vinneren eller fiskeren med det gigantiske sildestenget er en mer typisk norsk kapitalbygger.

  Jeg tror de fleste som kjører det sikre løp etter gullskatten er østlendinger. For vestlendingene, kystbefolkningen i det hele, er det større tilfredsstillelse i en risiko som mislykkes enn en gevinst som er resultat av et spill som er blottet for enhver spenning. Går det dårlig, skyldes det en eller annen utgave av nemesis. Det er derfor en ironi av skjebnen at funnet av gullskatten utenfor Ecuador ble feiret på investor og mangemillionær Einar Fr. Nagell-Erichsens hytte på Kvitfjell i Gudbrandsdalen mandag kveld. Men, som det også heter i visdomsordet: gull har det med å renne dit gullet bor fra før.

© Dagbladet