Malere på teaterscenen
Av HARALD FLOR
Det hører med til sjeldenhetene at to etablerte malere står fram som debutanter på en ny kunstnerisk arena samme kveld. Men så skjedde siste helg, da Bjørn Carlsen og Kjell Torriset ga seg teaterscenen i vold.
Det kan synes som en voldsom overgang å begi seg fra atelierets isolerte ro og den maleriske monologen, for å inngå i utviklingen av en kollektiv produksjon hvor man skal samles om en felles idé, og regissøren har det avgjørende ord. Likevel virker det som om både Carlsen og Torriset har latt seg utfordre av situasjonen, og at dette både må sees i sammenheng med de konkrete oppgavene og et generelt klima hvor man nedbygger grenser mellom kunstartene. Blant yngre kunstnere fungerer for øvrig aksjonen i performancerommet like naturlig som aktiviteten på billedflaten.
Utgangspunktet er annerledes for Carlsen og Torriset, som siden 70-tallet har konsentrert seg om den langsomhetens estetikk som ligger i maleritradisjonen og investert sin kreative energi gjennom et teknisk langsiktig medium. Det tok også tid før de slo gjennom hos en større offentlighet her hjemme. Likevel har begge satt sin særpregete signatur på sine første forestillinger, som innbyrdes er like forskjellige som malerne i sine billedmessige uttrykk.
Det var gruppa Teater Figur som engasjerte Carlsen til å lage dokker for sin versjon av August Strindbergs «Et drømspill». Dette evig eggende dramaet om Indras datter som stiger ned i vår jammerdal hvor illusjonene stadig brister, står i tematisk samklang med den menneskelige problematikken i Carlsens eget visuelle univers. Derfor er det like mye malerens marerittaktige syner som Strindbergs drømmesekvenser som styres av de dyktige dokkespillerne, og resulterer i en koreografert billedkunst hvor scenerommets vekslinger har sine paralleller i hans pulserende billedrom. Bjørn Carlsens bidrag på Black Box kommer neppe til å stå som en parentes i hans kunstneriske biografi, og hans dokker for spill på scenen antyder også konturene av skulptur på repertoaret.
Det er også synd på menneskene i Jon Fosses enaktere på Nationaltheatrets malersal, men hans minimalistiske vokabular ligger i et mer lavmælt leie enn Strindbergs forrykende førsurrealisme. Torriset reduserer først rommets format med en skjerm, som lukker opp for enkeltmotiver - lik hans «Etterbilder» - fra et grått familiealbum. I neste akt åpner han rommet med et mørkt Francis Bacon-grep, og Torriset kommer neppe til å forlate scenen med dette.

© Dagbladet